Tre meldinger hadde glidd ut av det pneumatiske røret mens Winston satt og arbeidet, men de gjaldt enkle saker, og han hadde gjort seg ferdig med dem før tominuttershatet avbrøt ham. Da hatet var over, vendte han tilbake til sitt avlukke, tok nytale-ordboken ned fra hyllen, skjøv taleskriveren til side, tørret brillene og gikk så i gang med morgenens hovedoppgave.
Winstons største glede i livet var arbeidet hans. Det meste av det var trettende rutinearbeid, men det kunne også være oppgaver så vanskelige og innviklet at en kunne fordype seg i dem som i et matematisk problem — delikate forfalskninger hvor en ikke hadde noen annen pekepinn enn ens kjennskap til Ingsocs prinsipper og ens egen vurdering av hva Partiet ønsket en skulle si. Winston var flink i den slags. Somme tider var det endog blitt betrodd ham å rette de ledende artikler i Times, som var skrevet helt i nytale. Han rullet opp den meldingen han tidligere hadde lagt til side. Den lød:
times 3.12.83 referat sb dagsordre dobbeltplussundergodt henv upersoner omskriv fullvist oppvis førarkivering.
I gammeltale (eller engelsk riksmål) kunne dette gjengis slik:
Referatet av Store Brors dagsordre i Times for 3. desember 1983 er ytterst utilfredsstilende og henviser til personer som ikke eksisterer. Omskriv det i sin helhet og forelegg utkastet for Deres overordnede før det blir arkivert.
Winston leste det uheldige referatet. Det lot til at Store Brors dagsordre hovedsakelig hadde inneholdt en lovprisning av en organisasjon som var kjent under navnet FFCC og som arbeidet med å skaffe sigaretter og andre små oppmuntringer til matrosene på de flytende festninger. En viss kamerat Withers, et fremstående medlem av Det indre Parti, var særlig blitt rost og hadde fått en dekorasjon, ordenen for framifrå fortjenester, annen klasse.
Tre måneder etter var FFCC plutselig blitt oppløst uten at det ble angitt noen grunn for det. En kunne gå ut fra at Withers og hans medarbeidere nå var i unåde, men det var ikke kommet noen rapport om saken verken i pressen eller på fjernskjermen. Dette var ikke annet enn en kunne vente, for det var ikke vanlig at politiske forbrytere ble fremstilt for retten eller stemplet offentlig engang. De store utrenskningene, som berørte tusener av mennesker, med offentlige rettsforhandlinger mot forrædere og tankerforbrytere som ydmykt tilstod sine forbrytelser og etterpå ble henrettet, var særlige teaterforestillinger som ikke forekom hyppigere enn hvert annet år. Alminneligere var det at folk som hadde vakt Partiets mishag simpelthen forsvant og ikke lot høre mer fra seg. En hadde aldri den minste anelse om hvordan det var gått med dem. I noen tilfelle var de kanskje fremdeles i live. Omkring tredve personlige kjenninger av Winston, iberegnet hans far og mor, hadde forsvunnet på denne måten fra tid til annen.
Winston strøk nesen sin forsiktig med en binders. I avlukket på den andre siden satt kamerat Tillotson fremdeles og bøyde seg hemmelighetsfullt over taleskriveren. Et øyeblikk løftet han hodet, og på ny glimtet det fiendtlig i brillene. Winston lurte på om kamerat Tillotson drev på med det samme arbeidet som han selv. Det kunne godt tenkes. Et så innviklet og vanskelig arbeid ble aldri betrodd en enkelt mann, men hvis man på den annen side overlot det til en hel komité, ville det være det somme som en åpen innrømmelse av at det ble begått et falskneri. Sannsynligvis arbeidet nå opptil et dusin mennesker med å lage konkurrerende versjoner av det Store Bror i virkeligheten hadde sagt. Og snart ville en eller annen mesterlig hjerne i Det indre Parti velge den eller den versjonen, omredigere den og sette i gang den innviklede prosessen med henvisninger som trengtes, og så ville den utvalgte løgnen gå over til det permanente arkiv og bli til sannhet.
Winston visste ikke hvorfor Withers hadde falt i unåde. Kan hende skyldtes det korrupsjon eller udugelighet. Kan hende hadde Store Bror bare kvittet seg med en altfor populær underordnet. Kan hende hadde Withers eller en av hans nærmeste vært mistenkt for kjetterske tendenser. Eller kanskje — og det var det sannsynligste av alt — var det foregått simpelthen fordi utrenskninger og fordampninger var et nødvendig ledd i regjeringsmaskineriet. Det eneste virkelige nøkkel til gåten lå i ordene «henv upersoner», som tydet på at Withers alt var død. En kunne ikke alltid gå ut fra at dette var tilfellet når folk ble arrestert. Stundom ble de løslatt og fikk lov til å leve i frihet så lenge som et år eller to før de ble henrettet. En sjelden gang kunne en mann som man trodde var død for lenge siden opptre som gjenferd under en offentlig rettssak og dra hundrer av andre med seg ved sitt vitneprov, før han på ny forsvant og denne gang for alltid. Withers var imidlertid allerede en uperson. Han eksisterte ikke, han hadde aldri eksistert. Winston kom til det resultat at det ikke var nok bare å endre selve tendensen i Store Brors tale. Det var bedre å skrive den om, slik at den kom til å behandle et emne som ikke hadde noen forbindelse med det opprinnelige.
Han kunne snu talen om til den vanlige fordømmelsen av forrædere og tankeforbrytere, men det var litt for gjennomskuelig. På den annen side kunne han gjøre det altfor floket for arkivet hvis han diktet opp en seier ved fronten eller en overproduksjon innen rammen av den niende treårsplan. Det som trengtes, var et stykke ren fantasi. Med ett festet hans tanker seg ved et emne som var fikst og ferdig — bildet av en viss kamerat Ogilvy, som nylig hadde falt i slag under heroiske omstendigheter. Stundom viet Store Bror hele sin dagsordre til minnet om en eller annen beskjeden menig i Partiet, hvis liv og død ble fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. I dag skulle han minnes kamerat Ogilvy. Sant nok fantes det ikke en slik person som kamerat Ogilvy, men noen få linjer på trykk og et par forfalskede fotografier ville snart skape liv i ham.
Winston tenkte seg om et øyeblikk, trakk så taleskriveren til seg og tok til å diktere i Store Brors nokså kjente stil, en stil som var militær og pedantisk på en og samme tid og lett å etterligne på grunn av knepet med å stille spørsmål og så straks besvare dem («Hvilken lærdom kan vi trekke av dette, kamerater? Jo, den lærdom som også er et av Ingsocs grunnleggende prinsipper, nemlig…» og så videre og så videre.)
Da kamerat Ogilvy var tre år gammel, ville han ikke ha annet leketøy enn en tromme, et automatgevær og en helikopter-modell. Seks år gammel — et år for tidlig, men det ble lempet på reglene for hans skyld — hadde han sluttet seg til Spionene, og i niårsalderen hadde han vært troppsfører. Elleve år gammel hadde han angitt sin egen onkel til Tankepolitiet etter å ha påhørt en samtale, som etter hans mening røpet kriminelle tendenser. Sytten år gammel hadde han vært distriktsfører i Ungdommens anti-kjønnsfylkning. I nittenårsalderen hadde han laget tegning til en håndgranat som var blitt tatt i bruk av Fredsministeriet og som under den første prøven hadde drept en og tredve eurasiske krigsfanger med ett smell. Tre og tyve år gammel hadde han falt i kamp. Mens han fløy over Det indiske hav med viktige meldinger, ble han forfulgt av rakettfly, og så grep han maskingeværet for å gjøre legemsvekten større og hoppet ut av helikopteret med meldinger og det hele — en ende som det var umulig å tenke på uten en viss misunnelse, sa Store Bror. Store Bror føyde til noen få bemerkninger om hvor rent og endeframt kamerat Ogilvys liv hadde vært. Han var totalavholdsmann og røkte ikke, hans eneste rekreasjon var den daglige timen i gymnastikksalen, og han hadde avlagt et hellig løfte om sølibat, da han mente at ekteskap og omsorgen for en familie var uforenlig med å ofre seg fire og tyve timer i døgnet for sine plikter. Han hadde ikke noe annet emne å snakke om enn Ingsocs prinsipper, og hans eneste mål i livet var å slå den eurasiske fiende og å jage spioner, sabotører, tankeforbrytere og forrædere i sin alminnelighet.