Winston overveide med sig selv om han skulle gi kamerat Ogilvy ordenen for framifrå tjenesete, met til slutt besluttet han ikke å gjøre det, da dette ville føre med seg en masse unødvendige krysshenvisninger.
Enda en gang skottet han på sin rival i avlukket rett overfor. Det var noe som sa ham med visshet at Tillotson hadde det travelt med den samme oppgaven som han selv. Det var uråd å vite hvis arbeid til slutt ville bli godtatt, men han følte seg sterkt overbevist om at det ville bli hans eget. Kamerat Ogilvy, som ingen hadde forestilt seg for en time siden, var nå en kjensgjerning. Det slo ham som noe rart at en kunne skape døde mennesker, men ikke levende. Kamerat Ogilvy hadde aldri eksistert i nutiden, men nå eksisterte han i fortiden, og så snart falskneriet var glemt, ville han være like autentisk og eksisterte nøyaktig i kraft av de samme bevisligheter som Karl den store eller Julius Caesar.
V
I den lavloftede kantinen dypt nede under jorden skubbet lunsjkøen seg langsomt forover. Rommet var alt meget fullt, og det rådet en øredøvende støy der. Fra sekteristen på disken kom lukten av ragu sivende med en sur metallisk stank som ikke helt døyvet osen av seiersgin. I den bortre enden av rommet var det en liten bar, bare et hull i veggen, hvor en kunne kjøpe gin for ti cents per dobbeltdram.
— Akkurat den mannen jeg er på jakt etter, sa en stemme i ryggen på Winston.
Han snudde seg. Det var hans venn Syme, som arbeidet i studieavdelingen. «Venn» var kanskje ikke det rette ordet. En hadde ikke venner nå for tiden, en hadde kamerater — men det var noen kamerater hvis selskap var hyggeligere enn andres. Syme var filolog og spesialist i nytale. I virkeligheten hørte han til det veldige team av eksperter som nå holdt på å lage ellevte utgave av nytale-ordboken. Han var en ørliten fyr, mindre enn Winston, med mørkt hår og store utstående øyne, som var sørgmodige og spotske på samme tid og som likesom gransket ens ansikt omhyggelig når en snakket med ham.
— Jeg ville gjerne høre om du har fått tak i noen barberglad, sa han.
— Ikke et eneste! sa Winston med et slags skyldbetynget hastverk. — Jeg har prøvd over hele byen. De fins ikke mer.
Alle og enhver drev på å spørre etter barberblad. Sant å si hadde han to ubrukte som han hamstret. Det hadde vært mangel på dem i månedsvis. Alltid var det en eller annen nødvendighetsartikkel som partibutikkene ikke kunne skaffe. Stundom var det knapper, andre ganger stoppegarn, atter andre ganger skolisser, og nå var det barberblad. Hvis en i det hele tatt kunne få tak i dem, måtte en mer eller mindre forsiktig finkjemme det «frie» marked.
— Jeg har brukt det samme bladet i seks uker, la han usannferdig til.
Køen flyttet seg et nytt rykk fremover. Da de stanset, snudde han seg og så på Syme igjen. Begge tok en fettet metalltallerken fra en stabel som stod på kanten av disken.
— Så du hengingen av fangene i går? spurte Syme.
— Jeg arbeidet, sa Winston likegyldig. — Jeg får se det på film, skulle jeg anta.
— En svært utilfredsstillende erstatning, sa Syme.
Hans spottende blikk vandret over Winstons ansikt. «Jeg kjenner deg,» syntes blikket å si. «Jeg gjennomskuer deg. Jeg vet så inderlig godt hvorfor du ikke så hengingen av de fangene.» På en intellektuell måte var Syme ondsinnet ortodoks. Med en avskyelig hoverende fryd kunne han snakke om helikopter-angrep mot fiendens landsbyer, tankeforbryternes rettssaker og tilståelser og henrettelsene i Kjærlighetsministeriets kjellere. Når en snakket med ham, gjaldt det i ikke liten grad å få ham bort fra disse emnene og om mulig innvikle ham i nytalens tekniske finesser, for her var han interessant og kunne uttale seg med autoritet. Winston snudde ansiktet litt til siden for å unngå de granskende svarte øynene.
— Det var en fin henging, sa Syme tankefullt. — Jeg tror det ødelegger hele forestillingen når de binder føttene på dem. Jeg liker å se dem sparke. Og fremfor alt når tungen til slutt stikker rett ut og er blå — ganske lyseblå. Det er den enkeltheten som tiltaler meg mest.
— Neste! skrek en proletar i hvitt forkle som stod der med sleven.
Winston og Syme skjøv tallerknene sine frem til risten. Den reglementerte lunsjen ble i en fart slengt på dem — et lite metallkrus med rødgrå ragu, en tykk skive brød, en terning ost, en kopp seierskaffe uten melk og en sakkarintablett.
— Det er et bord der borte, under fjernskjermen, sa Syme. — Kom, så tar vi med oss en gin på veien.
Ginen bli servert i hankeløse stentøyskopper. De bante seg vei gjennom det overfylte rommet og tømte brettene sine på bordets metallplate. I det ene hjørnet av den hadde en tidligere gjest etterlatt en dam av ragu, noe ekkelt flytende søl som så ut som oppkast. Winston tok ginkoppen, ventet en øyeblikk for å samle mot og svelgjet så fluidumet som smakte av olje. Da han hadde tørket tårene av øynene, oppdaget han med ett at han var sulten. Han tok til å legge i seg skjeer av raguen, hvis vassenhet ble opplivet av terninger av noe svampet lyserødt stoff som trolig var et eller annet kjøttpreparat. Ingen av dem sa et ord før de hadde renskrapet tallerknene. Ved bordet til venstre for Winston og litt bank ham var det noen som snakket fort og uten stans, et irriterende skravl som nesten lød som snadringen av en and og som skar tvers gjennom hele støyen i rommet.
— Hvordan går det med ordboken? spurte Winston med høy røst for å overdøve skravlet.
— Langsomt, sa Syme. — Jeg holder på med adjektivene. Det er svinaktig interessant.
Han hadde øyeblikkelig kviknet til da ordboken ble nevnt. Han skjøv tallerkenen til side, tok brødskiven i den ene av sine fine hender og osten i den andre, og bøyde seg så over bordet for å kunne snakke uten å behøve å skrike.
— Ellevte utgave er den endelige utgaven, sa han. — Vi holder nå på å få endelig form på språket — den formen det skal ha når ingen lenger snakker noe annet enn det. Når vi er ferdige med det, må folk som du og andre lære det om igjen. Du tror vel at hovedoppgaven vår er å finne opp nye ord? Langtfra. Vi utrydder ord — i snesevis, i hundretall hver eneste dag. Vi skjærer inn til benet i språket. Ellevte utgave kommer ikke til å inneholde et eneste ord som blir avlegs før år 2050.
Han gnagde sultent på brødet og svelgjet et par munnfuller av det, og så fortsatte han å snakke med en pedants lidenskap. Det tynne mørke ansiktet hadde fått liv, øynene hadde mistet sitt spotske uttrykk og var blitt nesten drømmende.
— Det er noe skjønt ved dette å ødelegge ord. Det store svinnet omfatter naturligvis verber og adjektiver, men det fins hundrer av substantiver som en også kan kvitte seg med. Ikke bare synonymer, men også ord med motsatt betydning. Hvilken berettigelse har til syvende og sist et ord som bare betyr det motsatte av et annet ord? Et ord inneholder i seg selv sin motsetning. Ta «god» for eksempel. Når du har et ord som «god», hva bruk har du da for et ord som «dårlig»? «Ugod» gjør akkurat samme nytten — ja, det er bedre, fordi det er den eksakte motsetning, mens det andre ikke er det. Eller hvis du behøver en sterkere form av «god» — er det da noen mening i å ha hele rekken av ubestemte unyttige ord som «utmerket» og «strålende» og alle de andre? «Plussgod» dekker meningen, eller «dobbeltplussgod», om du trenger noe enda sterkere. Naturligvis bruker vi alt disse formene, men i den endelige utformningen av nytale vil det ikke eksistere noe annet. Til slutt vil hele begrepet godhet og sletthet bli dekket av bare seks ord — ja, i virkeligheten ett ord. Ser du ikke skjønnheten ved dette, Winston? Opprinnelig var det naturligvis Store Brors idé, la han til, som ved nærmere ettertanke.