På ny så han seg rundt i kantinen. Nesten alle var stygge, og de ville ha vært det selv om de ikke hadde vært kledd i de ensartede blå overalls. I den borteste ende av rommet satt en liten underlig mann alene ved et bord, han så ut som en tordivel. Han drakk en kopp kaffe, og de små øynene hans kastet mistenksomme blikk snart hit og snart dit. Bare man ikke så seg rundt, ville det være lett, tenkte Winston, å innbille seg at den mennesketype Partiet hadde oppstilt som idealet — høyvoksne muskelsterke unggutter og fullbarmede unge kvinner, blonde, solbrente mennesker, fulle av livskraft og sorgløse — virkelig fantes og til og med var den dominerende type. Så vidt han kunne dømme, bestod flertallet av befolkningen i Luftområde Ett i virkeligheten av små, mørke mennesker som var dårlig utrustet fra naturens side. Det var rart å tenke på hvordan denne bille-typen myldret i ministeriene: små tykke karer som meget tidlig hadde lagt på seg, med korte ben, kvikke, trippende bevegelser og fete uransakelige ansikter med små griseøyne. Det var denne typen som lot til å trives best under Partiets styre.
Kunngjøringen fra Overflodsministeriet ble avsluttet med en ny trompetfanfare og fulgt av skramlemusikk. Bombardementet av tall hadde stimulert Parsons til et tilløp til entusiasme, og han tok snadden ut av munnen.
— Overflodsministeriet har jammen gjort det flott i år, sa han og nikket vitende. — A propos, Smith, gamle venn, du har ikke fått tak i noen barberblad du kan overlate meg?
— Ikke et eneste, sa Winston. — Jeg har selv brukt det samme bladet i seks uker.
— Å nå — ja det var bare et spørsmål, gamle venn.
— Dessverre, sa Winston.
Den snadrende røsten ved sidebordet hadde midlertidig forstummet under kunngjøringen fra ministeriet, men fortsatte nå på samme måte, så høyt som aldri før. Av en eller annen grunn grep Winston seg plutselig i å tenke på fru Parsons med det bustete håret hennes og støvet i ansiktsfurene. Før to år var gått ville disse ungene angi henne til Tankepolitiet. Fru Parsons ville bli fordampet. Syme ville bli fordampet, Winston selv også. O’Brien ville bli fordampet. Men Parsons ville aldri bli det. Den øyeløse skapningen med den snadrende stemmen ville aldri bli fordampet. De små bille-menneskene som trippet så forsiktig gjennom korridor-labyrintene i ministeriene, de ville heller aldri bli fordampet. Og piken med det mørke håret, hun fra roman-avdelingen, ville ikke bli det. Det forekom ham at han instinktivt visste hvem som vill overleve det og hvem som ville omkomme, men det var ikke lett å si nøyaktig hvorfor de kom til å overleve.
I dette øyeblikk ble han revet ut av sine drømmerier med et voldsomt støkk. Piken ved sidebordet hadde snudd seg delvis og satt nå og så på ham. Det var piken med det mørke håret. Hun bare skottet på ham, men med en underlig intensitet. I det øyeblikk hun fanget blikket hans, så hun bort igjen.
Winston tok til å svette nedover ryggraden. En forferdelig iling av smerte gikk gjennom ham. Den forsvant nesten med det samme, men etterlot seg en nagende uvisshet. Hvorfor voktet hun på ham? Hvorfor drev hun på med å følge ham overalt? Dessverre kunne han ikke lenger huske om hun hadde sittet ved bordet allerede da han kom, eller om hun var kommet senere. Men under tominuttershatet i går hadde hun iallfall sittet rett bak ham, enda hun tilsynelatende ikke var nødt til det. Det kunne godt tenkes at hennes virkelige hensikt hadde vært å høre på ham og forsikre seg om at han skrek høyt nok.
En tidligere tanke vendte tilbake i hans sinn: sannsynligvis var hun ikke virkelig medlem av Tankepolitiet, men en av disse amatørspionene som var de farligste av alle. Han visste ikke hvor lenge hun hadde sett på ham, men kan hende var det så meget som fem minutter, og det var mulig at ansiktet hans ikke hadde vært helt under kontroll. Det var forferdelig farlig å la tankene vandre når en var på et offentlig sted eller innenfor synskretsen av en fjernskjerm. Den minste ting kunne avsløre en. En nervøs trekning, et ubevisst uttrykk av bekymring, en vane med å snakke med seg selv — alt som gav en antydning til at en ikke var normal, eller at en hadde noe å skjule. I hvert fall var det i seg selv en straffbar handling å anlegge et utilbørlig ansiktsuttrykk, for eksempel å se vantro ut når en ny seier ble kunngjort. Det var til og med et ord for det i nytale — ansiktsforbrytelse ble det kalt.
Piken hadde på ny snudd ryggen til ham. Når det kom til stykket, forfulgte hun ham kanskje ikke allikevel, kanskje var det bare en tilfeldighet at hun hadde sittet så nær ham to dager på rad. Sigaretten hans hadde sloknet, og han la den forsiktig på kanten av bordet. Han ville røke den ferdig etter arbeidstidens slutt, det vil is hvis han kunne holde tobakken i den. Det var trolig at fyren ved sidebordet var en av Tankepolitiets spioner, og høyst sannsynlig ville Winston være i Kjærlighetsministeriets kjeller om tre dager, men en sigarettstump måtte likevel ikke sløses bort. Syme hadde brettet sammen papirstrimmelen og stukket den i lommen. Parsons hadde tatt til å snakke igjen.
— Har jeg noen gang fortalt deg, gamle venn, sa han og knegget med pipen mellom tennene, om den gangen da de to ungene mine satte fyr på skjørtet til en gammel torvkjerring, fordi de så henne pakke inn pølser i en plakat med S.B.s bilde på? De snek seg bakpå henne og tente på skjørtet med en eske fyrstikker. Hun ble ganske stygt forbrent, tror jeg. Snakk om små røvere! Men skarpe som bare det! Det er en førsteklasses trening de får i Spionene nå for tiden — bedre enn til og med på min tid. Har du hørt om det siste de har utstyrt dem med? Øretrompeter, far, slik at de kan lytte gjennom nøkkelhull! Vesla kom hjem med en forleden kveld — hun prøvde den på dagligstuen vår og regnet ut at hun kunne høre dobbelt så mye som når hun bare legger øret til nøkkelhullet. Men selvfølgelig er det bare et leketøy, husk på det. Like fullt setter det dem på det rette sporet, ikke sant?
I samme sekund kom det et gjennomtrengende plystresignal fra fjernskjermen. Det var tegnet til at de skulle vende tilbake til arbeidet. Alle tre reiste seg i en fart og sluttet seg til de gruppene som sloss om å få plass i heisene, og resten av tobakken rant ut av Winstons sigarettstump.
VI
Winston skrev i sin dagbok:
Det er tre år siden. Det var en mørk kveld, i en smal sidegate ved en av de store jernbanestasjonene. Hun stod ved en dør i murveggen, under en gatelykt som nesten ikke gav noe lys fra seg. Ansiktet hennes var ungt, men tykt sminket. Det var faktisk sminken som tiltrakk meg, den hvite sminken som var som en maske og de knallrøde leppene. Partikvinnene maler aldri ansiktene sine. Det var ingen andre i gaten og ingen fjernskjermer. To dollars, sa hun. Jeg…