Den andre personen var O’Brien, som var medlem av Det indre Parti og hadde en stilling som var så viktig at Winston bare hadde en uklar forestilling om dens natur. En dødlignende stillhet falt øyeblikkelig over de mennesker som stod omkring stolene da de så den svarte overallen som var Det indre Partis uniform. O’Brien var en stor, røslig kar med tykk hals og et plumpt, humoristisk, brutalt ansikt. På tross av hans fryktinngytende utseende, var det en viss charme ved hans opptreden. Han hadde en vane med å rette på brillene på nesen som var underlig avvæpnende — på en eller annen ubeskrivelig måte merkelig sivilisert. Det var en gestus som kunne ha minnet tilskueren om en adelsmann fra det attende århundre som bød frem sin snusdåse — hvis da noen fremdeles hadde tenkt i slike former. Winston hadde sett O’Brien kanskje et dusin ganger i løpet av nesten like så mange år. Han følte seg sterkt tiltrukket av ham, ikke bare på grunn av den selsomme kontrasten mellom O’Briens urbane manerer og hans brutale bokserfysikk. Langt mer skyldtes det en hemmelig tro — eller kanskje var det ikke så meget som en tro, bare et håp — om at O’Briens politiske rett-troenhet ikke var fullkommen. Det var noe i ansiktet hans som gav et uimotståelig inntrykk av det. På den annen side var det kanskje ikke engang uortodoksi som stod skrevet i hans ansikt, bare intelligens. Men i hvert fall virket han som et menneske en kunne snakke til, hvis man på en eller annen måte kunne lure fjernskjermen og få ham på tomannshånd. Winston hadde aldri gjort det ringeste forsøk på å få bekreftet denne gjetningen — faktisk var det ingen måte å gjøre det på. I dette øyeblikk så O’Brien på sitt armbåndsur, oppdaget at klokken nesten var elleve null null, og bestemte seg øyensynlig til å bli i arkivavdelingen til tominuttershatet var over. Han satte seg i samme rekke som Winston, et par plasser fra ham. Mellom dem satt en liten kvinne med rødblondt hår, som arbeidet i avlukket ved siden av Winston. Piken med det mørke håret satt rett bak ham.
I neste sekund kom en redselsfull, skjærende låt, som om en eller annen gigantisk maskin gikk med full fart uten smurning, fra den store fjernskjermen i den andre enden av rommet. Det var en låt som fikk det til å isne i tennene på en og håret til å reise seg på ens hode. Hatet hadde begynt.
Som vanlig lyste fjeset til Emmanuel Goldstein, den store Folkefiende, frem på skjermen. Hist og her blant publikum tok man til å pipe. Det lille, rødblonde kvinnfolket kom med et hvin av redsel og avsky. Goldstein var den renegat og frafalne som en gang for lenge siden (hvor lenge siden, var det ingen som riktig husket) hadde vært en av de ledende skikkelser i Partiet, nesten på høyde med Store Bror selv, og så hadde begynt kontrarevolusjonær virksomhet, var blitt dømt til døden, hadde unnsloppet og forsvunnet på mystisk vis. Programmene for tominuttershatet varierte fra dag til dag, men Goldstein spilte hovedrollen i dem alle. Han var ur-forræderen, den første besmitter av Partiets renhet. Alle senere forbrytelser mot Partiet, alle forræderier, sabotasjehandlinger, kjetterier, avvikelser, var de direkte følger av hans forkynnelse. Et eller annet sted levde han fremdeles og ruget ut sine sammensvergelser — kanskje i et oversjøisk asyl, under beskyttelse av sine utenlandske arbeidsgivere, kanskje til og med — som det stundom gikk rykter om — på et skjulested i Oceania selv.
Winstons mellomgulv trakk seg sammen. Han kunne aldre se Goldsteins ansikt uten å bli grepet av en pinefull blanding av følelser. Det var et magert jødisk ansikt med tufset glorie av hvitt hår og et lite spiss-skjegg — et intelligent ansikt og like fullt med noe medfødt avskyelig i seg, med en slags senil tåpelighet i den lange tynne nesen, hvor et par briller balanserte på spissen. Det lignet fjeset på en sau, og stemmen hadde også noe brekende ved seg. Goldstein leverte sitt vanlige giftige angrep på Partiets læresetninger, et angrep som var så overdrevent og bakvendt at et barn kunne gjennomskue det, men samtidig også så pass troverdig at en fikk en alarmerende følelse av at andre mennesker, mindre sindige enn en selv, kunne ta det for god fisk. Han skjelte ut Store Bror, han tordnet mot Partiets diktatur, han krevde øyeblikkelig fred med Eurasia, han slo til lyd for talefrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og tankefrihet, han skrek hysterisk at revolusjonen var forrådt — og alt dette med en rivende ordstrøm av mangestavelsesord, som var en slags parodi på partitalernes vanlige stil og til og med inneholdt nytaleord, ja, i virkeligheten flere nytaleord enn noe partimedlem normalt ville bruke i det daglige liv. Men forat ingen skulle være i tvil om den realitet som Goldsteins dårende fraser skjulte, så man på skjermen bak hans hode endeløse marsjerende kolonner av eurasiske soldater — geled etter geled av undersetsige karer med uttrykksløse asiatiske fjes, som svømmet opp til skjermens overflate og forsvunnet igjen, men bare for å bli avløst av andre som lignet dem på en prikk. Den dumpe rytmiske trampingen av soldatenes støvler dannet akkompagnementet til Goldsteins brekende røst.
Hatet hadde ikke vart i tredve sekunder før halvdelen av forsamlingen kom med ubeherskede utbrudd av raseri. Det selvgode, saueaktige fjeset på teppet og den eurasiske hærs fryktinngytende makt bak det, var ikke til å holde ut, og selve synet av, eller til og med tanken på Goldstein, var dessuten nok til automatisk å skape frykt og raseri. Han var en mer konstant gjenstand for hat enn både Eurasia og Øst-Asia; for hver gang Oceania var i krig med en av disse maktene, var det som regel i fred med den andre. Men det rare var at enda Goldstein ble hatet og avskydd av alle, enda hans teorier ble gjendrevet, slått sønder og sammen, latterliggjort og fremstilt som det ynkelige vrøvlet de var, minst tusen ganger hver eneste dag — på talerstoler, på fjernskjermer, i aviser og bøker, så var det som hans innflytelse aldri lot til å minke. Alltid var det nye tåper som ventet på å bli forført av ham. Det gikk ikke en dag uten at spioner og sabotører som handlet etter hans instrukser, ble avslørt av Tankepolitiet. Han var sjefen for en veldig skyggehær, en underjordisk nett av konspiratører som hadde vidd seg til den oppgave å styrte regimet. Man trodde at dets navn var Brorskapet. Det ble også hvisket om en forferdelig bok, et kompendium av all slags kjetteri, som var forfattet av Goldstein, og som i hemmelighet var i omløp her og der. Boken hadde ingen titel. Hvis folk i det hele tatt henviste til den, var det rett og slett som boken. Men slike ting kjente en bare gjennom vage rykter. Verken Brorskapet eller boken var ting som et alminnelig partimedlem ville nevne, hvis det var en mulighet for å unngå det.