I Hatets annet minutt steg det til vanvidd. Folk hoppet opp og ned på stolene og skrek av fulle lunger for å overdøve den brekende stemmen som kom fra skjermen, og som var til å bli gal av. Det vesle, rødblonde kvinnfolket var blitt purpurfarget i ansiktet, og munnen hennes åpnet og lukket seg som kjeften på en fisk på land. Selv O’Briens tunge ansikt blusset. Han satt meget rank på stolen, den kraftige brystkassen hans svulmet og dirret som om en svær bølge brøt mot den. Den mørkhårede piken bak Winston hadde tatt til å skrike: «Svin! Svin! Svin!», og med ett trev hun et tungt nytale-leksikon og hev det mot skjermen. Det traff Goldstein på nesen og spratt så tilbake; stemmen fortsatte ubønnhørlig. I et lyst øyeblikk oppdaget Winston at han hojet sammen med de andre, og at han sparket hælen voldsomt mot tverrtreet på stolen sin. Det forferdelige ved tominuttershatet var ikke at en var nødt til å spille en rolle under det, men det stikk motsatte, at det var uråd å la være å slutte seg til. Før tredve sekunder var gått, var ethvert påskudd alltid unødvendig. En grufull ekstase av frykt og hevngjerrighet, en lengsel etter å drepe, pine, smadre ansikter med en slegge, syntes å flomme gjennom hele forsamlingen som en elektrisk strøm, som selv mot ens vilje gjorde en til en ansiktsskjærende, hylende sinnssyk. Og likevel var det raseriet en følte en abstrakt, udirigert følelse, som kunne bli flyttet fra den ene gjenstanden til den andre som flammen på en blåselampe. På den måten ble Winstons hat til sine tider slett ikke rettet mot Goldstein, men mot Store Bror, Partiet og Tankepolitiet, og i slike stunder gikk hans sympati til den ensomme, latterliggjorte skikkelse på skjermen, den eneste vokter av sannhet og fornuft i en verden av løgner. Men i neste øyeblikk var han på ny ett med menneskene omkring seg, og det forekom ham at alt som ble sagt om Goldstein, var riktig. I slike øyeblikk ble hans hemmelige avsky for Store Bror forandret till tilbedelse, og Store Bror syntes å rage opp som den uovervinnelige, fryktløse beskytter, som en klippe mot Asias horder, mens Goldstein på tross av sin ensomhet, sin hjelpeløshet og den tvil som rådet om selve hans eksistens, virket som en dyster trollmann, som ene og alene ved sin stemmes makt kunne ødelegge hele sivilisasjonen.
Av og til lot det seg endog gjøre å dirigere hatet i den ene retningen eller den andre ved en ren viljesakt. Plutselig, med den samme voldsomme anstrengelsen som må til for å vri hodet bort fra puten under et mareritt, klarte Winston å overføre sitt hat fra ansiktet på skjermen til den mørkhårede piken bak seg. Intense, skjønne hallusinasjoner glimtet gjennom hans sinn. Han ville banke henne til døde med en gummikølle. Han ville binde henne naken til en pel og skyte henne full av piler som den hellige Sebastian. Han ville voldta henne og skjære halsen over på henne i det øyeblikk orgasmen kom. Dessuten forstod han nå bedre enn før hvorfor han hatet henne. Han hatet henne fordi hun var ung og vakker og kjønnsløs, fordi han gjerne ville ligge med henne og aldri kom til å gjøre det, fordi hun om sin smidige midje, som syntes å be om å bli favnet, bar hadde det avskyelige skarlagenrøde skjerfet, kyskhetens utfordrende symbol.
Hatet øket til klimaks. Goldsteins stemme var nå faktisk blitt til brekingen av en sau, og et øyeblikk så ansiktet også ut som et sauefjes. Så gled sauefjeset over i ansiktet på en eurasisk soldat, som syntes å avansere mot tilskuerne veldig og forferdelig, med et brølende automatgevær. Det var som han hoppet ut av skjermen, og noen av menneskene på første benk bøyde seg faktisk bakover på stolene. Men i samme sekund trakk alle et dypt lettelsens sukk, for den fiendtlige skikkelse ble forandret till ansiktet av Store Bror, med svart hår og svarte barter, full av kraft og mystisk ro, og så svær at han nesten fylte hele skjermen. Ingen hørte hva Store Bror sa. Det var bare noen få oppmuntrende ord, slike ord som blir ytret i slagets larm, som ikke kan skjelnes fra hverandre enkeltvis, men som gjenoppretter tilliten i og med at de blir sagt. Så svant Store Brors ansikt bort igjen, og i stedet så man Partiets tre slagord i store bokstaver:
KRIG ER FRED
FRIHET ER TRELLDOM
UVITENHET ER STYRKE
Men Store Brors ansikt syntes å forbli på skjermen i flere sekunder, som om den virkning han hadde gjort på alles synsnerver var for sterk til at den kunne forsvinne med det samme. Det lille kvinnfolket ved siden av Winston hadde kastet seg framstupes over stolryggen foran henne. Med en redd mumling som lød som «Min frelser!» strakte hun armene ut mot skjermen. Så skjulte hun ansiktet i hendene. Det var tydelig at hun fremsa en bønn.
I samme øyeblikk begynte hele forsamlingen en dyp, langsom rytmisk messing: «B-B!… B-B!… B-B!» om og om igjen, meget langsomt og med et langt opphold mellom det første B og det andre — en tung, mumlende lyd, på en måte underlig vill, med en undertone som lød som trampingen av nakne føtter og larmen av negertrommer. Den varte i kanskje et halvt minutt. Den var et omkved en ofte hørte når bevegelsen helt overveldet publikum. Dels var det en hymne til Store Brors visdom og majestet, men enda mer var det en selvhypnose, en bevisst tilsløring av bevisstheten ved hjelp av rytmisk lyd. Det var som Winston ble iskald i innvollene. Under tominuttershatet kunne han ikke la være å ta del i det almene delirium, men denne umenneskelige messingen «B-B!… B-B!» fylte ham alltid med redsel. Selvfølgelig messet han med de andre, det var umulig å opptre annerledes. Å forstille seg, å kontrollere sitt ansikt, å gjøre hva alle andre gjorde, var en instinktiv reaksjon. Men i et par sekunder var uttrykket i øynene hans slik at det var tenkelig det kunne avsløre ham. Og det var akkurat i dette øyeblikk det viktige hendte — hvis det da i virkeligheten hendte.
I ett sekund fanget han O’Briens blikk. O’Brien hadde reist seg. Han hadde tatt av seg brillene og holdt på å sette dem på nesen igjen med den bevegelsen som var så karakteristisk for ham. Men deres øyne møttes en brøkdel av et sekund, og i den korte tid det varte, visste Winston — ja, han visste — at O’Brien tenkte nøyaktig det samme som han selv. Et budskap som ikke var å ta feil av, var blitt utvekslet mellom dem. Det var som deres to sinn hadde åpnet seg og tankene strømmet fra den ene til den annen gjennom øynene på dem. «Jeg er med det,» lot O’Brien til å si. «Jeg vet på en prikk hva du føler. Jeg vet alt om din forakt, ditt hat, din avsky. Men vær ikke bekymret, jeg er på din side!» Og så var glimtet av forståelse forbi, og O’Briens ansikt var ugjennomtrengelig som alle andres.
Dette var det hele, og han var alt i tvil om det virkelig hadde hendt. Slike hendelser fikk aldri noen følger. Det eneste resultat var at de holdt liv i hans følelse av, eller håp om at det var andre enn han selv som var fiender av Partiet. Når det kom till stykket, var kanskje ryktene om de veldige underjordiske sammensvergelser riktige allikevel — kan hende eksisterte Brorskapet virkelig! På tross av de endeløse arrestasjonene og tilståelsene og henrettelsene var det umulig å vite om ikke Brorskapet bare var en myte. Av og til trodde han på det, av og til ikke. Det fantes ingen beviser, bare ørsmå glimt som kunne bety noe eller ingenting: bruddstykker av samtaler en lyttet til, utviskede rablinger på toalettvegger — en gang, da to fremmede møttes, til og med en liten bevegelse av hendene som hadde sett ut til å kunne være et tegn på gjenkjennelse. Alt sammen var bare gjetninger — det var høyst sannsynlig at han bare hadde innbilt seg det hele. Han gikk tilbake til sitt avlukke uten å kaste noe nytt blikk på O’Brien. Den tanken å fortsette deres korte kontakt falt ham snaut inn. Det villa ha vært ubeskrivelig farlig, selv om han hadde visst hvordan han skulle gå frem. I ett sekund, i to sekunder, hadde de vekslet et mangetydig blikk, og det var hele historien. Men selv dét var en ting å huske i den innestengte ensomheten en måtte leve i.