Winston ranket seg og ble sittende stivere i ryggen. Han rapte. Ginen steg opp fra maven hans.
På ny innstilte han blikket på boken. Han oppdaget at mens han satt der og grublet hjelpeløst, hadde han også skrevet, i en slags automatisk refleksbevegelse. Og det var ikke lenger den samme gnidrede klossede skriften som før. Hans penn hadde glidd vellystig over det glatte papiret og skrevet med pene store bokstaver:
NED MED STORE BROR
NED MED STORE BROR
NED MED STORE BROR
NED MED STORE BROR
NED MED STORE BROR
Gang på gang, slik at det fylte en halv side.
Han kjente et stikk av redsel. Det var meningsløst, for det var ikke farligere å skrive disse ordene enn å åpne selve boken, men et øyeblikk følte han seg fristet til å rive ut det beskrevne bladet og oppgi hele tiltaket.
Men han gjorde det ikke, fordi han visste at det var nytteløst. Enten han skrev NED MED STORE BROR eller han ikke gjorde det, gjorde det ingen forskjell. Enten han fortsatte med dagboken eller ikke, gjorde det ingen forskjell. Tankepolitiet ville ta ham i alle tilfelle. Han hadde begått — og selv om han ikke hadde satt pennen på papiret, ville han ha begått — den fundamentale forbrytelse som i seg selv innebar alle andre. Tankeforbrytelse, kalte de det. Tankeforbrytelse var noe en ikke kunne holde skjult i det uendelige. En kunne skjule det en stund, til og med i årevis, men før eller siden måtte de få tak i en.
Det skjedde alltid om natten — arrestasjonene foregikk uten unntagelse om natten. Med ett ble en rykket ut av søvnen, grove never ristet en i skulderen, lysene sved i øynene på en, rundt sengen var det en ring av harde ansikter. I det veldige flertall av saker var det ingen rettsbehandling, ingen melding om arrestasjonen. Folk forsvant simpelthen, og alltid om natten. Ens navn ble fjernet fra de offentlige protokoller, alle opptegnelser om det en noengang hadde utrettet ble slettet ut, selve ens eksistens ble benektet og deretter glemt. En ble avskaffet, tilintetgjort — det gjengse uttrykket var fordampet.
Et øyeblikk ble han grepet av et slags hysteri. Med forjaget, uryddig håndskrift tok han til å rable:
de vil skyte meg jeg vører det ikke de vil skyte meg i nakken jer vører det ikke ned med store bror de skyter en alltid i nakken jer vører det ikke ned med store bror…
Han lente seg tilbake mot ryggstøet, litt skamfull over seg selv, og la penneskaftet ned. I neste øyeblikk fikk han et voldsomt støkk. Det banket på doren.
Allerede! Han ble sittende stille som en mus i det fåfengte håp om at den som var utenfor, ville gå etter det første forsøket, uansett hvem det var. Men nei, bankingen ble gjentatt. Det verste av alt ville være å bli sittende. Hans hjerte hamret som en tromme, men av lang vane var ansiktet sannsynligvis uttrykksløst. Han reiste seg og gikk med tunge steg mot døren.
II
I det samme Winston la hånden på dørknotten, ble han oppmerksom på at han hadde latt dagboken ligge åpen på bordet. NED MED STORE BROR stod det skrevet over hele siden, med bokstaver som nesten var så store at de kunne leses tvers over værelset. Det var usigelig tåpelig av ham. Men det stod klart for ham at selv i sin panikk hadde han ikke villet grise til det pene papiret ved å lukke boken mens blekket ennå var vått.
Han drog pusten og åpnet døren. Momentant skjøt en varm bølge av lettelse gjennom ham. Utenfor stod en fargeløs, fortrykt kvinne med bustet hår og et furet ansikt.
— Å, kamerat, begynte hun med en uglad, klynkende stemme. — Jeg syntes jeg hørte deg komme hjem. Tror du at du kunne komme bort til meg og se litt på kjøkkenvasken. Den er blitt tett og…
Det var fru Parsons, konen til hans nabo i samme etasje. («Frue» var et ord som på sett og vis ble misbilliget av Partiet — en skulle kalle alle «kamerat» — men overfor enkelte kvinner brukte en det rent instinktivt.) Hun var omtrent tredve år gammel, men så meget eldre ut. Hun virket som om det var støv i ansiktsrynkene hennes. Winston fulgte henne nedover korridoren. Disse jobbene som amatørhåndverker var en nesten daglig ergrelse for ham. Seiersgården var en gammel leiegård, bygd i 1930 eller deromkring, og holdt på å falle i stykker. Murpussen falt stadig fra vegger og tak i flak, rørene sprang hver gang det var riktig kaldt, taket lekket så ofte som det kom snø, og varmesystemet gikk som regel for halv damp når det ikke var helt stengt på grunn av sparehensyn. De reparasjoner en ikke kunne foreta på egen hånd måtte sanksjoneres av fjerne komitéer, som kunne forsinke innsettelsen av en ny vindusrute i hele to år.
— Naturligvis gjør jeg det bare fordi Tom ikke er hjemme, sa fru Parsons svevende.
Parsons’ leilighet var større enn Winstons og uflidd på en annen måte. Alt så ut som det var bulket og tråkket på, som om stedet nettopp hadde hatt besøk av et rasende kjempedyr. Sportsutstyr — hockeykøller, boksehansker, en sprukken fotball og et par vrengte svettluktende shorts — lå spredt over gulvet, og på bordet var det et rot av skitne tallerkener og stilebøker med eselører. På veggene hang Ungdomsfylkingens og Spionenes mørkerøde flagg og en plakat med Store Bror i full størrelse. En kunne kjenne den vanlige lukten av kokt kål, som var felles for hele gården, men den var gjennomsyret av en skarpere stank av svette, og selv om det var vanskelig å forklare hvorfor, visste en allerede første gang en luktet den at det var svetten av et menneske som ikke var til stede i øyeblikket. I sideværelset var det en eller annen som ved hjelp av en kam og et stykke papir prøvde å akkompagnere den militærmusikken som fremdeles bråket ut av fjernskjermen.
— Det er barna, sa fru Parsons og kastet et halvveis redd blikk på døren. — De har ikke vært ute i dag. Og naturligvis…
Hun hadde den vanen å klippe av setningene sine på midten. Kjøkkenvasken var fylt nesten til kanten av skittent grønnaktig vann som stinket enda verre enn kålen. Winston la seg på kne og undersøkte kneet på avløpsrøret. Han avskydde å bruke hendene sine, og han avskydde å bøye seg, fordi han da alltid risikerte et hosteanfall. Fru Parsons så hjelpeløst på ham.
— Hvis Tom var hjemme, ville han naturligvis ha fikset det på et blunk, sa hun. — Han er så glad i å stelle med slikt. Han er alltid så flink med hendene sine, Tom.
Parsons var Winstons kollega i Sannhetsministeriet. Han var en fet men virkelysten mann med en overveldende tåpelighet — en masse av imbesil entusiasme, en av disse hengivne slitere som aldri stilte noe spørsmål, og som betydde enda mer for Partiets stabilitet enn Tankepolitiet. Fem og tredve år gammel var han mot sin vilje blitt kastet ut av Ungdomsfylkingen, og før han fylte betingelsene for å bli opptatt der, hadde han klart å være medlem av Spionene et år over den reglementerte alder. I ministeriet hadde han en underordnet stilling som ikke krevde noen intelligens, men på den annen side var han en ledende skikkelse i idrettsstyret og alle de andre komitéer som var opptatt med å organisere fellesutflukter, spontane demonstrasjoner, sparekampanjer og frivillig virksomhet i sin alminnelighet. Mellom to drag av snadden kunne han med stillferdig stolthet fortelle at han hadde besøkt gruppesentret hver eneste kveld i de siste fire år. En gjennomtrengende lukt av svette, et slags ubevisst vitnesbyrd om hans anstrengende liv, fulgte ham overalt og hang til og med i luften etter at han var gått.