KRIG ER FRED
FRIHET ER TRELLDOM
UVITENHET ER STYRKE
Han fisket et 25 cents-stykke opp av lommen. Der stod også de samme slagordene med ørsmå tydelige bokstaver, og på den andre siden av mynten kunne en se Store Brors hode. Selv fra mynten forfulgte disse øynene ham. På mynter, på frimerker, på faner, på plakater og på sigarettpakkene — overalt. Alltid disse øynene som voktet en og stemmen som omsluttet en. Enten en sov eller var vaken, enten en arbeidet eller spiste, utendørs eller innendørs, i badet eller i sengen — aldri slapp en unna dem. Ingenting var ens eget unntatt de få kubikkcentimeterne inne i ens hode.
Solen hadde dreiet vestover, og myriadene av vinduer i Sannhetsministeriet så like truende ut som skytehullene i en festning nå da det ikke lenger falt noe lys på dem. Hans hjerte skrumpet sammen ved synet av den enorme pyramide-bygningen. Den var for sterk, den kunne ikke stormes. Selv tusen rakett-bomber kunne ikke sprenge den. På ny lurte han på hvem han egentlig skrev denne dagboken for. For fremtiden, for fortiden — for en tidsalder som kanskje bare eksisterte i hans fantasi. Og foran ham lå ikke død, men tilintetgjørelse. Dagboken ville bli brent til aske, og han selv ville gå opp i damp. Bare Tankepolitiet ville lese det han hadde skrevet før det utslettet det av tilværelsen og av erindringen. Hvordan kunne en rette noen appell til fremtiden, når ikke ett eneste spor av en vil overleve fysisk, ikke så meget som et anonymt ord rablet på en bit papir?
Fjernskjermen slo fjorten. Han måtte gå om ti minutter. Han måtte være tilbake i sitt arbeid fjorten-tredve.
Pussig nok var det som timeslagene hadde satt nytt mot i ham. Han var et ensomt gjenferd som mumlet en sannhet som ingen noen gang ville høre. Men så lenge han gav uttrykk for den, ble kontinuiteten på en heller annen dunkel måte ikke brutt. Det var ikke ved å gjøre seg selv hørt, men ved å bevare vettet at en førte sin menneskelige arv videre. Han gikk tilbake til bordet, dyppet pennen i blekkhuset og skrev:
Till fremtiden eller til fortiden, til en tid da tanken er fri, da menneskene er forskjellige fra hverandre og ikke lever ensomme — til en tid da sannheten lever og da det som er gjort ikke kan gjøres ugjort — sender jeg en hilsen fra ensrettethetens tidsalder, fra ensomhetens tid, fra Store Brors tid, fra dobbelttenkningens tid!
Han var allerede død, tenkte han. Det forekom ham at det først var nå, etter at han hadde begynt å kunne forme sine tanker, at han hadde tatt det avgjørende skritt. Følgene av enhver handling er iboende i handlingen selv. Han skrev:
Tankeforbrytelse medfører ikke døden: Tankeforbrytelse ER døden.
Nå da han hadde identifisert seg selv som et dødt menneske ble det av stor betydning å holde seg i live så lenge som mulig. Han hadde fått blekkflekker på to av fingrene på høyre hand. Det var akkurat slike småting som kunne forråde en. En eller annen nidkjær snushane i ministeriet (sannsynligvis en kvinne, en som lignet det vesle rød-blonde kvinnfolket eller den svart-hårede piken fra roman-avdelingen) kunne ta til å undres på hvorfor han hadde skrevet i lunsjpausen, hvorfor han hadde brukt en gammeldags penn, hva han hadde skrevet — og så komme med et vink på det rette sted. Han gikk ut i badet og skrubbet omhyggelig blekket av med den kornete mørkebrune såpen, som rev opp huden som sandpapir og derfor høvde godt til dette formålet.
Han la dagboken i skuffen. Det var helt nytteløst å gjøre noe forsøk på å skjule den, men han kunne i det minste skaffe seg sikkerhet for om dens eksistens var blitt oppdaget eller ikke. Hvis han la et hår tvers over den ene kanten på den, var det altfor iøynefallende. Med fingertuppen tok han et usynlig korn av hvitaktig støv og plaserte det i hjørnet av bindet, slik at det måtte falle av hvis noen rørte boken.
III
Winston drømte om sin mor.
Han må ha vært ti eller elleve år da moren forsvant, tenkte han. Hun var en høyvoksen statelig kvinne, temmelig fåmælt, med langsomme bevegelser og praktfullt lyst hår. Sin far husket han mer utydelig som en mørk tynn mann med briller, som alltid gikk i pene mørke klær (Winston husket særlig de ualminnelig tynne sålene på farens sko). Begge foreldrene må sannsynligvis ha forsvunnet under en av de første store utrenskingene i femti-årene.
I denne drømmestunden satt hans mor på et sted dypt nede under ham med hans unge søster i armene. Han husket ikke søsteren i det hele tatt, unntatt som et ørlite svakt spebarn, som alltid var stille og hadde store, årvåkne øyne. Begge så nå opp på ham. De var nede på et eller annet underjordisk sted — bunnen av en brønn, for eksempel, eller en meget dyp grav — et sted som var dypt under ham, men likevel fremdeles flyttet seg nedover. De var i salongen på et synkende skip og så opp mot ham gjennom det stadig mørkere vannet. Det var fremdeles luft i salongen, de kunne fremdeles se ham og han dem, men hele tiden sank de, ned i det grønne vannet som i neste øyeblikk måtte skjule dem for hans blikk for alltid. Han var ute i lyset og luften, og de var der nede fordi han var her oppe. Han visste det, og de visste det, og han kunne lese av deres ansikter at de visste det. Men det var ingen bebreidelse verken i deres ansikter eller deres hjerter, bare vissheten om at de måtte dø for at han kunne leve, og at dette var en del av tingenes uunngåelige orden.
Han kunne ikke huske hva som hadde hendt, men i sin drøm visste han at hans mors og hans søsters liv på en eller annen måte var blitt ofret for hans eget. Det var en av disse drømmer som bevarer det karakteristiske drømmesceneriet, men som likevel er en fortsettelse av ens intellektuelle liv, og inneholder kjensgjerninger og tanker som fremdeles synes nye og verdifulle etterat en har våknet. Det som nå plutselig slo Winston, var at hans mors død for nesten tredve år siden hadde vært tragisk og sørgelig på en måte som nå ikke var mulig lenger. Han innså at tragedien tilhørte den svunne tid, en tid da det fremdeles fantes privatliv, kjærlighet og vennskap, og da medlemmene av en familie hjalp hverandre uten at de behøvde å vite grunnen til det. Minnet om moren slet i hans hjerte, fordi hun hadde dødd av kjærlighet til ham, den gang han var for ung og for egoistisk til å elske henne igjen, og fordi hun på en måte, han husket ikke hvordan, hadde ofret seg selv for et lojalitetsbegrep som var individuelt og uforanderlig. Slikt kunne ikke hende i dag, det så han klart. I dag rådet frykt, hat og smerte, men ingen følelsesmessig verdighet og stolthet, ingen dyp eller komplisert sorg. Det var som han kunne lese alt dette i morens og søsterens store øyne da de så opp mot ham gjennom det grønne vannet, hundrer av favner under ham, dypere og dypere.
Med ett stod han på en grønn, spirende gressvoll en sommerkveld mens solens skrå stråler forgylte jorden. Det lendet han så ut over hadde vist seg så ofte i hans drømmer at han aldri var helt viss på om han hadde sett det i det virkelige liv eller ikke. I sine våkne tanker kalte han det Det gylne land. Det var en gammel beitemark med mange kaninhuller, en sti som gikk tvers over den og en muldvarphaug her og der. I det ujevne skogbrynet på den andre siden av jordet duvet almetrærnes grener meget svakt i vinden, bladene rørte seg så vidt i tette masser, som kvinnehår. Et steds like i nærheten, men ute av syne, var det en klar langsom bekk, der ørekyten svømte i kulpene under vidjene.