Robert Jordan
Verdens Øye
Tidshjulet første bok
Til Harriet
Hjertet i mitt hjerte
Lyset i mitt liv
For alltid
PROLOG
Dragefjellet
Palasset skalv fremdeles av og til, mens jorden rumlet av minnene og stønnet som om den ville forsverge det som hadde skjedd. Solstråler som trengte gjennom revner i veggene, fikk støvfnugg til å glitre der de ennå hang i luften. Svimerker svertet veggene, gulvene, takene. Brede, svarte striper skar over blemmene i malingen og forgyllingen i det som en gang hadde vært strålende veggmalerier, sot dekket smuldrede friser av mennesker og dyr som syntes å ha forsøkt å reise seg og gå før galskapen stilnet. Det lå døde overalt, menn og kvinner og barn, slått ned under flukten fra lynene som hadde glimtet i gangene, eller innhentet av flammene som hadde jaget dem, eller begravet i palassets steinmasse, stein som hadde kommet veltende og lett seg frem, nesten levende, før stillheten igjen la seg. Som et merkelig motstykke hang fargestrålende gobeliner og malerier, mesterverk alle sammen, uforstyrret bortsett fra der bulende vegger hadde forskjøvet dem. Fint utskårne møbler, innlagt med elfenben og gull, sto urørt bortsett fra der bølgende gulv hadde veltet dem. Utenkelige krefter hadde angrepet kjernen og oversett det som befant seg i utkantene.
Lews Therin Telamon vandret gjennom palasset, og balanserte behendig videre hver gang grunnen kastet på seg. «Ilyena! Min kjære, hvor er du?» Den blekgrå kappens nedre kant slepte gjennom blod idet han skrittet over et kvinnelik. Kvinnens gylne skjønnhet var skjemmet av redselen i hennes siste øyeblikk, de vidåpne øynene var fastfrosset i vantro. «Hvor er du, min hustru? Hvor gjemmer alle seg?»
Blikket traff hans egen skikkelse i et speil som hang skjevt over blærer i marmoren. Klærne hadde en gang vært kongelige, i grått og purpur og gull. Det finvevde stoffet, som var fraktet over Verdenshavet av kjøpmenn, var nå flenget og skitnet til av det samme støvet som dekket huden og håret. Et øyeblikk rørte han ved emblemet på kappen, en halvt hvit og halvt svart sirkel, hvor fargene var adskilt av en bølgeformet linje. Det betydde noe, dette emblemet. Men den broderte sirkelen fanget ikke oppmerksomheten hans lenge. Han stirret undrende på speilbildet sitt. En høy mann litt opp i årene, en gang vakker, men nå var håret mer hvitt enn brunt, ansiktet var furet av slit og bekymringer, og de mørke øynene hadde sett for mye. Lews Therin begynte å småle. Han kastet hodet bakover; latteren gjallet i de livløse hallene.
«Ilyena, min kjære! Kom til meg, min hustru. Du må se dette.»
Bak ham bølget luften, den skimret og fortettet seg til en mann som kikket seg rundt, mens munnen et øyeblikk fortrakk seg i ubehag. Han var ikke så høy som Lews Therin og kledd i svart, bortsett fra de snøhvite kniplingene rundt halsen og sølvarbeidene på kragene på de hoftehøye støvlene. Han trådte forsiktig og løftet kappen omhyggelig for å unngå de døde. Gulvet skalv av etterdønninger, men han rettet oppmerksomheten mot mannen som stirret leende inn i speilet.
«Demringens Herre,» sa han, «jeg har kommet for å treffe deg.»
Latteren opphørte momentant, som om den aldri hadde eksistert, og Lews Therin snudde seg, ikke synlig overrasket. «Ah, en gjest. Har du Stemmen, fremmede? Det er snart tid for Sangen, og her er alle velkommen til å delta. Ilyena, min kjære, vi har en gjest. Ilyena, hvor er du?»
Den svartkledde mannen sperret opp øynene, og blikket fløy mot liket av kvinnen med gullhåret, deretter tilbake til Lews Therin. «Shai’tan ta deg, har smitten allerede et så godt grep om deg?»
«Det navnet. Shai-» Lews Therin grøsset og løftet en hånd som for å avverge noe. «Du må ikke nevne det navnet. Det er farlig.»
«Du husker i hvert fall såpass. Farlig for deg, din narr, men ikke for meg. Hva mer husker du? Husk, du Lys-forblindede tåpe! Jeg vil ikke la dette avsluttes med deg svøpt i uvitenhet! Husk!»
Et øyeblikk stirret Lews Therin på sin løftede hånd, fascinert av mønsteret i skitten. Så tørket han hånden på den enda mer skitne kappen og vendte seg mot den andre mannen. «Hvem er du? Hva vil du?»
Den svartkledde rettet seg opp med en arrogant mine. «En gang kalte de meg Elan Morin Tedronai, men nå –»
«Håpets Sviker.» Det var bare en hvisken fra Lews Therin. Minner rørte på seg, men han vendte hodet bort og vek unna.
«Så du husker noe. Ja, Håpets Sviker. Det kalte de meg, likesom de kalte deg Dragen, men i motsetning til deg bifaller jeg navnet. De ga meg et ydmykende navn, men jeg skal tvinge dem til å knele og tilbe det. Hva vil du gjøre med ditt navn? Fra denne dag vil folk døpe deg Frendedreper. Hva akter du å gjøre med det?»
Lews Therin rynket pannen og kikket på ruinene av hallen. «Ilyena skulle vært her for å ønske en gjest velkommen,» mumlet han åndsfraværende. Han hevet stemmen: «Ilyena, hvor er du?» Gulvet ristet, og liket av kvinnen med det gylne håret beveget seg som for å svare på ropet. Øynene hans så henne ikke.
Elan Morin skar en grimase. «Se på deg,» sa han foraktelig. «En gang var du fremst blant Tjenerne. En gang bar du Tamyrlins Ring og satt i Høysetet. En gang samlet du Herredømmets Ni Staver. Se på deg nå! Et ynkelig, ødelagt vrak. Men det er ikke nok. Du ydmyket meg i Tjenernes hall, du beseiret meg ved Portene til Paaran Disen. Men nå er jeg mektigere enn deg. Jeg vil ikke la deg dø uten å forstå det. Når du dør, vil din siste tanke være den fulle visshet om ditt nederlag, om hvor omfattende og fullendt det er. Hvis jeg lar deg dø i det hele tatt.»
«Jeg forstår ikke hvor det blir av Ilyena. Hun vil hudflette meg hvis hun tror jeg har skjult en gjest for henne. Jeg håper du liker å konversere, for det gjør hun. Herved er du advart. Ilyena vil spørre om så mye at det kan ende med at du forteller henne alt du vet.»
Med et kast på kappen løftet Elan Morin hendene. «Synd for deg,» sa han ettertenksomt, «at ikke en av dine Søstre er her. Jeg har aldri vært evnerik innen Legedommen, og jeg følger en annen kraft nå. Men selv en av dem kunne ikke gi deg mer enn noen få bevisste øyeblikk, om du da ikke hadde ødelagt henne før det. Det jeg kan gjøre, vil være godt nok til mitt formål.» Han smilte ondt. «Men jeg er redd Shai’tans legende kraft ikke er som den du kjenner til. Vær helbredet, Lews Therin!» Han rakte frem hendene, og lyset ble svakere, som om en skygge la seg foran solen.
Smerten flammet i Lews Therin, og han skrek, det var et skrik fra dypet av ham, et skrik han ikke kunne stagge. Det brant som ild i beinmargen, syre skjøt gjennom blodårene. Han ravet bakover og deiset i marmorgulvet; hodet slo mot stein og spratt opp igjen. Det bankende hjertet forsøkte å rive seg vei ut av brystet, og hvert pulsslag sendte nye flammer gjennom ham. Hjelpeløst sprellet han og slo om seg. Skallen var på randen til å briste av total smerte. De hese skrikene hans runget gjennom palasset.
Sakte, uendelig sakte, fortok smerten seg. Det syntes å ta tusen år, og han lå tilbake med kraftløse rykninger og hikstet luft gjennom en hudløs strupe. Det føltes som om det gikk enda tusen år før han greide å rulle seg rundt, og med muskler som maneter karet han seg skjelvende opp på alle fire. Øynene falt på kvinnen med det gylne håret, og skriket som skar ut av ham, fikk alle tidligere skrik til å bli ubetydelige. Ustøtt krabbet han over gulvet mot henne. Hendene skalv mens han strøk håret bort fra ansiktet med de stirrende øynene.
«Ilyena! Lyset hjelpe meg, Ilyena!» Han krøket kroppen beskyttende rundt hennes. Hulkingen var strupesåre hikst fra en mann som ikke hadde noe igjen å leve for. «Ilyena, nei! Nei!»
«Du kan få henne tilbake, Frendedreper. Mørkets Mektige Herre kan vekke henne til live, hvis du vil tjene ham. Hvis du vil tjene meg.»
Lews Therin løftet hodet, og den svartkledde mannen tok ufrivillig et skritt bakover. «Ti år, Sviker,» sa Lews Therin mykt, men med en klang av stål i stemmen. «I ti år har din onde herre herjet i verden. Og nå dette. Jeg skal…»