«Ti år! Din ynkelige narr! Denne krigen har ikke vart i ti år, men siden tidenes morgen. Du og jeg har utkjempet tusen slag mens Hjulet har dreid, tusen ganger tusen, og vi skal kjempe helt til tiden dør og Skyggen triumferer!» Han avsluttet med et brøl og løftet knyttneve, og nå var det Lews Therins tur til å trekke seg bakover, mens han holdt pusten av gløden i Svikerens øyne.
Forsiktig la Lews Therin Ilyena ned, mens Fingrene strøk ømt over håret hennes. Tårer sløret blikket der han sto, men stemmen var som frossent jern. «For alt det andre du har gjort, Finnes det ikke tilgivelse, Sviker. Men for Ilyenas død vil jeg ødelegge deg hinsides noe din herre kan lege. Forbered deg på –»
«Husk, din narr! Husk ditt fåfengte angrep på Mørkets Mektige Herre! Husk hans mottrekk! Husk! Nå river De Hundre Våpenbrødre verden i biter, og hver dag slår nye hundre seg sammen med dem. Hvilken hånd slo i hjel Ilyena Solhår, Frendedreper? Ikke min. Ikke min. Hvilken hånd slo til jorden alt liv som bar en dråpe av ditt blod i seg, alle som elsket deg, alle som du elsket? Ikke min, Frendedreper. Ikke min. Husk det, og betal prisen for å stå imot Shai’tan!»
Plutselig brøt svetten frem og laget striper nedover støvet og skitten i Lews Therins ansikt. Han husket. Minnet var tåkete, som en drøm om en drøm, men han visste det var sant.
Hylet hans slo mot veggene, hylet til en mann som for egen hånd hadde dømt sin sjel til evig fortapelse. Han klorte opp ansiktet som for å rive bort synet av sine gjerninger. Overalt så han døde. Sønderrevet var de, knust eller brent, fortært av stein. Overalt var det livløse ansikter han kjente, ansikter han elsket. Gamle tjenere og barndomsvenner, trofaste følgesvenner gjennom de lange årene med kamp. Og barna hans. Hans egne sønner og døtre lå slengt som ødelagte dukker, leken var for evig avsluttet. Alle drept av hans hånd. Ansiktene til barna anklaget ham, tomme øyne spurte hvorfor, og tårene hans ga ikke noe svar. Svikerens latter pisket ham, overdøvet hylene hans. Han holdt ikke ut ansiktene, smerten. Han holdt ikke ut å bli der lenger. Desperat strakte han seg etter Den Sanne Kilden, etter den besmittede saidin, for å Fare.
Landet rundt var flatt og tomt. En rett og bred elv rant like ved, men han sanset at det ikke fantes mennesker innenfor to hundre fjerdinger. Han var alene, så alene som en mann kan være i levende live, men han kunne ikke unnslippe minnene. Øynene forfulgte ham gjennom sinnets endeløse irrganger. Han kunne ikke skjule seg. Barnas øyne. Ilyenas øyne. Tårer glitret på kinnene hans da han vendte ansiktet mot himmelen.
«Lys, tilgi meg!» Han trodde ikke tilgivelsen kunne komme. Ikke for det han hadde gjort. Men han ropte mot himmelen likevel, tigget om det han ikke trodde han kunne få. «Lys, tilgi meg!»
Han rørte fremdeles ved saidin, den mannlige halvdelen av kraften som drev universet, som dreide Tidshjulet, og han merket den oljeglatte smitten som besudlet overflaten, smitten fra Skyggens motangrep, smitten som dømte verden til undergang. På grunn av ham. Fordi han i sitt hovmod hadde trodd at mennesket kunne måle seg med Skaperen, at mennesket kunne bøte på det Skaperen hadde skapt og mennesket sønderbrutt. I sitt hovmod hadde han trodd det.
Han drakk dypt av Den Sanne Kilden, og dypere, likesom en mann døende av tørst. På kort tid hadde han tiltrukket seg mer av Den Ene Kraften enn han alene kunne kanalisere; det føltes som om huden brant. Med en kraftanstrengelse forsøkte han å tiltrekke seg mer kraft, å tiltrekke seg alt.
«Lys, tilgi meg! Ilyena!»
Luften ble til ild, ilden til flytende lys. Lynet som slo ned fra himmelen, ville ha brent og blindet ethvert øye som så det, om enn bare for et øyeblikk. Fra himmelen kom det, flammet gjennom Lews Therin Telamon, boret seg inn i jordens innvoller. Stein fordampet ved dets berøring. Jorden vred seg og skalv som et levende vesen i pine. Den skinnende strålen bandt sammen jord og himmel, bare like lenge som et hjerteslag, men selv etterpå kastet jorden på seg som et opprørt hav. Lava sprutet fem hundre fot opp i luften, og grunnen løftet seg stønnende og presset den brennende steinspruten oppover, høyere og høyere. Fra nord og sør, fra øst og vest ulte vinden, splintret trær som om de var kvister, hylte og blåste som for å hjelpe det voksende fjellet videre opp mot himmelen. Stadig høyere opp mot himmelen.
Til slutt døde vinden hen, jorden stilnet til en skjelvende rumling. Av Lews Therin Telamon fantes ingen rester. Der han hadde stått, reiste et fjell seg mot himmelen, og lava strømmet fremdeles fra den forrevne toppen. Den brede, rette elva var blitt presset bort fra fjellet i en bue, og delte seg rundt en avlang øy. Skyggen fra fjellet nådde nesten øya, den lå mørk over landet som de illevarslende ordene i en profeti. En stund var jordens dumpe, protesterende buldring de eneste lydene.
På øya skimret luften og fortettet seg. Den svartkledde mannen sto og stirret på flammefjellet som reiste seg fra sletten. Ansiktet vrengte seg i raseri og forakt: «Du unnslipper ikke så lett, Drage. Det er ikke over mellom oss. Det er ikke over før all tid er omme.»
Så var han borte, og fjellet og øya sto alene igjen. Og ventet.
Og Skyggen falt over Landet, og Verden ble revet stein fra stein. Havet flyktet, og fjellene ble slukt, og folkene spredt til De Åtte Verdenshjørner. Månen var som blod og solen som aske. Sjøen kokte, og de levende misunte de døde. Alt var ødelagt, og alt unntatt minnene var tapt, og et minne fremfor alle andre, minnet om ham som manet frem Skyggen og Ødeleggelsen av Verden. Og ham kalte de Dragen.
Og det skjedde i de dager, som det hadde skjedd før og ville skje igjen, at Mørket lå tungt over landet og knuget menneskers hjerter, og grønne vekster visnet, og håpet døde. Og mennesker ropte ut til Skaperen: O Himmelens Lys, Verdens Lys, la Den Utpekte bli født av fjellet, i overensstemmelse med profetiene, som han har blitt i forgangne aldre og som han vil bli i kommende aldre. La Morgengryets Prins synge til landet så grønne vekster vokser frem og dalene byr oss sine lam. La Demringens Herre beskytte oss mot Mørket med sin arm, la rettferdighetens sverd beskytte oss. La Dragen atter ri på tidens vinder.
KAPITTEL 1
En øde vei
Tidshjulet dreier, aldre kommer og går, etterlater minner, minner blir legender, legender svinner hen i myter, og selv mytene er for lengst glemt når Alderen som var opphavet, igjen ruller frem. I en Alder, av noen kalt Den Tredje Alder, en Fremtidens Alder, en Svunnen Alder, reiste det seg en vind i Tåkefjellene. Vinden var ikke begynnelsen. Det finnes ingen begynnelse og ingen slutt når Tidshjulet dreier. Men det var en begynnelse.
Vinden ble født under de evige tåkekronene som ga fjellene navn. Den blåste østover, over Sandhøydene, som en gang hadde vært stranden til et vidstrakt hav, en gang før Ødeleggelsen Av Verden. Ned langs Tvillingelvene pisket vinden, inn i villnisset ved Vestskog, langs den ujevne Steinbruddsveien, hvor den ulte rundt to menn med hest og kjerre. Selv om våren skulle ha kommet for en god måned siden, førte vinden med seg et iskaldt drag, som om den snarere kunne bringe snø med seg.
Vindgufs presset Rand al’Thors kappe mot ryggen, pisket den jordfargede ulla rundt beina og lot deretter stoffet flagre bak ham. Han ønsket at kappen hadde vært tyngre, eller at han hadde tatt på seg en ekstra skjorte. Halvparten av gangene han forsøkte å dra kappen tettere om seg, hektet stoffet seg fast i koggeret som dinglet ved hoften. Å holde i kappen med en hånd hjalp lite uansett; i den andre bar han buen med en pil på strengen, klar til å spennes.