Idet et ekstra kraftig kast dro kappen ut av neven, kikket han på faren over ryggen på den raggete, brune hoppen. Han følte seg en smule forlegen over å måtte forsikre seg om at Tam fremdeles var der, men det var en sånn dag. Vinden ulte når den kastet på seg, men ellers knuget stillheten landet. Den myke knirkingen i akselen lød høy. Ingen fugler kvitret i skogen, ingen ekorn skvaldret fra greinene. Egentlig hadde han ikke ventet det, ikke denne våren.
Bare trær som beholdt løv eller barnåler gjennom vinteren, hadde noe grønt rundt seg. Fjorårets klunger bredte brune nett over steinete fremspring under trærne. Blant ugresset fantes mest brennesler, resten var vekster som hadde torner eller borrer, eller stinkplanter som etterlot seg en ram eim på en støvel som uforvarende moste dem. Spredte hvite snøflekker lå på bakken der tette treklynger hadde skygget for solen. Der hvor sollyset ikke nådde frem, fantes hverken næring eller varme. Den bleke solen sto over trærne mot øst, men lyset var kaldt og dunkelt, som om det var blandet med skygger. Det var en ubehagelig morgen, som skapt for ubehagelige tanker.
Uvilkårlig rørte han styrefjærene på pilen. Buen var klar til å bli spent i én jevn bevegelse, slik Tam hadde lært ham. Vinteren hadde vært ille nok på gården, verre enn selv de eldste husket, men den måtte ha vært enda verre i fjellene, om man skulle dømme etter antallet ulver som hadde trukket ned mot Tvillingelvene. Ulvene angrep sauekveene og gnagde seg inn i fjøs og staller for å få tak i kuer og hester. Bjørn hadde også vært etter sauene, selv der hvor man ikke hadde sett bjørn på årevis. Det var ikke lenger trygt å være ute etter mørkets frembrudd. Mennesker var bytte like ofte som sauer, og ikke bare etter at solen hadde gått ned.
Tam langet ut med stødige skritt på den andre siden av Bela. Han brukte spydet som stav og brydde seg ikke særlig om vinden som fikk den brune kappen til å blafre. Nå og da rørte han lett ved hoppens side, som for å be henne om å holde seg i bevegelse. Med sitt kraftige bryst og brede ansikt var han en levende søyle en slik morgen, og som en klippe i en urolig drøm. De værbitte kinnene kunne vel være furet, og håret hadde bare enkelte svarte stenk i alt det grå, men det var noe massivt ved ham, som om en flod kunne vaske rundt ham uten å rikke føttene hans. Han skrittet uanfektet nedover veien. Ulv og bjørn var både vel og bra, sa minen, slikt måtte enhver sauebonde leve med, men de burde ikke prøve å stagge Tam al’Thor på vei til Emondsmark.
Med et skyldbevisst rykk vendte Rand tilbake for å vokte på sin side av veien. Tams sindige mine hadde minnet ham på pliktene. Han var et hode høyere enn faren, høyere enn noen annen i distriktet, og hadde lite av Tams fysikk, kanskje bortsett fra de brede skuldrene. De grå øynene og rødskjæret i håret kom fra moren, sa Tam. Hun var utlending, og Rand husket lite av henne, bortsett fra et smilende ansikt. Likevel la han blomster på graven hennes ved Bel Tine om våren, og på Soldagen om sommeren.
To små fat av Tams eplebrandy vippet i den slingrende kjerra, sammen med åtte store tønner eplesider som bare var en anelse sterk etter vinterens lagring. Hvert år leverte Tam det samme til Vertshuset Vinkilden for bruk under Bel Tine, og det skulle mer enn ulver og isvind til for å stoppe ham denne våren. Likevel hadde de ikke vært i landsbyen på flere uker. Selv ikke Tam reiste mye nå for tiden. Men Tam hadde gitt sitt løfte angående brandyen og sideren, selv om han hadde ventet helt til dagen før festivalen. For Tam var det viktig å holde ord. Rand var bare glad for å komme bort fra gården, nesten like glad som over at Bel Tine nærmet seg.
Mens Rand voktet sin side av veien, vokste det frem en følelse i ham av å være under oppsikt. En stund forsøkte han å riste den av seg. Ingenting beveget seg eller laget noen lyder mellom trærne, bortsett fra vinden. Men følelsen ikke bare vedvarte, den ble sterkere. Hårene på armene strittet, og huden nuppet seg som om det klødde på innsiden.
Irritert byttet han grep på buen for å gni seg på armene, og han sa til seg selv at han fikk slutte å la fantasien løpe av med seg. Det var ingenting i skogen på hans side av veien, og Tam ville ha sagt fra om det var noe på den andre siden. Han kastet et blikk over skulderen … og måpte. På bare førti skritts avstand fulgte en kappekledd rytter etter dem. Hest og rytter var begge like svarte og glansløse.
Det var bare gammel vane som fikk ham til å gå baklengs ved siden av kjerra mens han glante.
Kappen dekket rytteren helt ned til støvlene, han hadde trukket hetten frem slik at ikke noe av ham syntes. Vagt tenkte Rand at det var noe underlig med rytteren, men det var skyggen under hetten som fengslet ham. Han kunne bare se et uklart omriss av ansiktet, likevel følte han at han stirret rett inn i rytterens øyne. Og han maktet ikke å flytte blikket. Det veltet seg i magen hans. Det var bare skygge å se under hetten, men han følte hat like tydelig som om han kunne se et snerrende ansikt. Hat mot alt levende, men mest hat mot ham, først og fremst hat mot ham.
Med ett tråkket han på en stein og snublet, og blikket ble revet løs fra den mørke rytteren. Buen deiset i bakken, og bare et raskt grep i Belas seletøy hindret ham i å ramle på rygg. Med et skremt prust stoppet hoppen og vred på hodet for å se hva som hindret henne.
Tam så bekymret på ham over hesteryggen: «Er du i orden, gutt?»
«En rytter,» sa Rand åndeløst og rettet seg opp. «En fremmed i fotefarene våre.»
«Hvor?» Den eldre mannen løftet det kraftige spydet og myste vaktsomt bakover.
«Der, ved veien, bak …» Ordene døde hen da han snudde seg for å peke. Veien var øde og forlatt. Uten å tro sine egne øyne stirret han inn i skogen på begge sider av veien. De nakne greinene kunne ikke skjule noe, men han så ikke snurten av hverken hest eller rytter. Han møtte farens spørrende blikk. «Han var der. En mann i en svart kappe, på en svart hest.»
«Jeg tviler ikke på ditt ord, gutt, men hvor ble det av ham?»
«Jeg vet ikke. Men han var der.» Han nappet til seg pilen og buen, undersøkte hurtig strekket før han la pilen mot strengen og spente buen halvveis. Det fantes ikke noe å sikte på. «Han var der.»
Tam ristet på det gråsprengte hodet. «Når du sier det, gutt. Kom igjen. En hest etterlater seg spor etter hovene, selv på et underlag som dette.» Han gikk mot baksiden av kjerra med kappen hvirvlende i vinden. «Finner vi sporene, vet vi med sikkerhet at han var der. Hvis ikke … vel, dager som dette kan få en mann til å tro at han ser ting.»
Med ett forsto Rand hva som hadde forundret ham med rytteren, bortsett fra det at han i det hele tatt hadde dukket opp. Vinden som rev og slet i Tam og ham, hadde ikke så mye som løftet på en flik av den svarte kappen. Munnen ble plutselig tørr. Han måtte ha innbilt seg det. Faren hadde rett: Dette var en morgen som pirret en manns fantasi. Likevel trodde han ikke det. Men hvordan kunne han fortelle faren at en mann som tilsynelatende forsvant i løse luften, hadde en kappe som vinden ikke rørte?
Med en bekymret mine myste han inn i skogen rundt dem; den virket forandret. Nesten fra han lærte å gå, hadde han løpt fritt omkring i den skogen. Han hadde lært å svømme i kulpene og bekkene i Vannskog, bak de siste gårdene øst for Emondsmark. Han hadde utforsket Sandhøydene – noe mange som bodde ved Tvillingelvene sa brakte ulykke – og en gang hadde han vandret helt inn til foten av Tåkefjellene, han og to venner, Matt Cauthon og Perrin Aybara. Det var lenger bort enn de fleste emondsmarkinger noensinne dro. For de fleste var en tur til den neste landsbyen, opp til Vakthøyden eller ned til Devens Ritt en stor begivenhet. Han hadde ikke funnet et eneste sted som skremte ham. Men i dag var Vestskog ikke som han husket. En mann som kunne forsvinne så plutselig, kunne dukke opp igjen like plutselig, kanskje til og med ved siden av dem.