«Nei, far, det er ikke nødvendig.» Da Tam overrasket stoppet, skjulte Rand rødmingen ved å nappe i hetten på kappen. «Du har nok rett. Ingen vits i å se etter noe som ikke er der, ikke når vi kan nytte tiden til å nå landsbyen og slippe unna vinden.»
«Jeg kunne trenge en pipe,» sa Tam sakte, «og et krus øl inne i varmen.» Han smilte bredt. «Og jeg regner med at du er ivrig etter å treffe Egwene.»
Rand greide å smile blekt. Av alle ting han ønsket å tenke på akkurat da, var borgermesterens datter langt nede på listen. Han ønsket ikke å bli enda mer forvirret. Det siste året hadde hun gjort ham stadig mer rastløs når de var sammen. Det verste var at hun ikke så ut til å merke det selv. Nei, han ønsket absolutt ikke å tenke på Egwene nå.
Han håpet at faren ikke hadde merket at han var redd, men Tam sa: «Husk flammen, gutt, og tomheten.»
Det var en underlig ting Tam hadde lært ham. Å konsentrere seg om en enslig flamme og mate den med alle slags følelser – frykt, hat, sinne – til tankene var tomme. Bli ett med tomheten, sa Tam, og du kan gjøre alt. Ingen andre i Emondsmark snakket på den måten. Men Tam vant tevlingen for bueskyttere hver eneste Bel Tine med sin flamme og sin tomhet. Rand trodde han selv hadde muligheten til å plassere seg i år, hvis han bare kunne holde på tomheten. Siden Tam nevnte dette nå, måtte han ha merket noe, men han sa ikke mer.
Tam hyppet Bela i gang, og de fortsatte reisen. Den eldre mannen langet ut som om intet ubehagelig hadde skjedd, eller kunne skje. Rand ønsket at han kunne være som faren. Han forsøkte å hente frem tomheten i tankene, men den løste seg opp i bilder av en svartkledd rytter.
Han ønsket å tro at Tam hadde rett, at rytteren bare hadde vært innbilning, men han mintes hatet for godt. Det hadde vært noen der. Og denne noen ønsket å skade ham. Han sluttet ikke å se seg tilbake før han var omgitt av de spisse halmtakene ved Emondsmark.
Landsbyen lå nær Vestskog, som gradvis ble mer glissen helt til de siste trærne som sto inntil de solide bindingsverkshusene. Landet hellet forsiktig mot øst. Det fantes enkelte lunder her og der, men ellers var den andre siden av landsbyen et lappeteppe av gårder og jorder og gressganger helt frem til Vannskog og vrimmelen av bekker og tjern. Landet vestover var like fruktbart, og gressgangene grønne de fleste årene, men i Vestskog fantes bare et fåtall gårder. Og selv de svant inn til ingen når man nærmet seg Sandhøydene, for ikke å snakke om ved foten av Tåkefjellet, som reiste seg over tretoppene i Vestskog, fjernt, men likevel fullt synlig fra Emondsmark. Noen mente landet var altfor steinete, som om det ikke ynglet av stein i Tvillingelvene, mens andre sa det var et land med dårlig lykke. Et fåtall mumlet at det ikke var noen mening i å bo nærmere fjellet enn man måtte. Hva grunnen enn var: Bare de mest hardføre ryddet jord i Vestskog.
Småunger og hunder jaget rundt kjerra i huiende svermer da de passerte de første husrekkene. Bela trasket tålmodig videre, upåvirket av de hylende smårollingene som tumlet seg og lekte sisten og rullet tønnebånd under mulen hennes. De siste månedene hadde det vært lite lek og latter blant barna. Selv når været kunne tillate dem å være ute, hadde frykten for ulvene holdt dem inne. Det virket som om den forestående Bel Tine hadde lært dem å leke igjen.
Festivalen hadde også påvirket de voksne. De brede skoddene var trukket til side, og i nesten hvert eneste hus sto kona i vinduet med forkle om livet og de lange flettene puttet inn under skautet. De ristet laken og slengte madrasser over vinduskarmene. Det spilte ingen rolle om det ikke var blader på trærne, ingen av landsbykonene ville la Bel Tine komme før vårrengjøringen var gjort. På alle tun hang tepper på snorer, og unger som ikke hadde flyktet raskt nok, lot misnøyen gå utover teppene med vidjebankere. Og husbonden klatret rundt på taket for å undersøke om vinterens skader var så store at han måtte tilkalle gamle Cenn Buie, taktekkeren.
Tam stoppet for å slå av en prat med den ene etter den andre. Siden han og Rand ikke hadde forlatt gården på uker, ville alle Finne ut hvordan tilstanden var i de traktene. Få av Vestskog-mennene hadde vist seg i landsbyen. Tam fortalte om skader etter vinterstormer, den ene verre enn den andre, om dødfødte lam, om brune jorder der avlinger skulle spire og gressganger grønnes, om flokker av ravner der sangfugler hadde landet året før. Det var dystre ord midt under forberedelsene til Bel Tine, og mange ristet på hodet. Det var det samme overalt.
De fleste mennene trakk på skuldrene og sa: «Vel, om Lyset vil, kommer vi til å overleve.» Og noen gliste og la ticlass="underline" «Og hvis Lyset ikke vil, overlever vi likevel.»
Slik var det med mesteparten av folket i Tvillingelvene. De så hagl slå avlingen til jorden eller ulver stjele lam, og de begynte på ny, samme hvor mange år det gjentok seg, og de ga ikke opp lett. De som gjorde dét, hadde forsvunnet for lenge siden.
Tam ville ikke ha stoppet for Wit Congar hvis ikke mannen hadde gått rett ut i veien så de måtte stanse eller la Bela kjøre ham ned. Congarene og Coplinene – de to familiene var så inngiftet at ingen visste hvor den ene familien sluttet og den andre begynte – var beryktede sytere og bråkmakere fra Vakthøyden til Devens Ritt, kanskje så langt som til ferjeleiet ved Taren.
«Jeg må få dette til Bran al’Vere, Wit,» sa Tam og nikket mot tønnene i kjerra. Den skranglete mannen med det sure ansiktet rikket seg ikke. Han hadde sittet makelig henslengt på trappetrinnene, ikke oppe på taket, selv om halmen så ut til å trenge mester Buies hjelp. Han virket aldri klar til å begynne på nytt eller fortsette der han slapp. De fleste av Congarene og Coplinene var sånn, de som ikke var verre.
«Hva skal vi gjøre med Nynaeve, al’Thor?» forlangte Congar å få vite. «Vi kan ikke ha en slik Klok i Emondsmark.»
Tam sukket tungt: «Det er ikke opp til oss, Wit. Den Kloke er kvinnenes sak.»
«Vel, vi må gjøre noe, al’Thor. Hun sa at vi kom til å få en mild vinter. Og en god høst. Hvis du nå spør henne hva vinden forteller, bare griner hun på nesen og tramper av gårde.»
«Hvis du spurte slik du vanligvis gjør, Wit,» sa Tam tålmodig, «er du heldig som slapp å bli dunket i hodet med staven hennes. Hvis du så ikke har noe imot det, denne brandyen –»
«Nynaeve al’Meara er rett og slett for ung til å være Den Kloke, al’Thor. Hvis Kvinnenes Krets ikke vil gjøre noe, må Landsbyrådet ta affære.»
«Hva har du med Den Kloke å gjøre, Wit Congar?» runget en kvinnestemme. Wit krympet seg da hans kone marsjerte ut av huset. Daise Congar var dobbelt så bred som Wit, en kvinne med et hardt ansikt og ikke en unse fett på den muskuløse kroppen. Hun sto med nevene på hoftene og stirret på ham. «Forsøk å legge deg opp i sakene til Kvinnenes Krets, og finn ut hvor godt du liker din egen mat. Og den kommer du ikke til å lage i mitt kjøkken. Med det samme kan du venne deg til å vaske klærne dine og re opp sengen din selv. Hvilket du ikke kommer til å gjøre under mitt tak.»
«Men, Daise,» klynket Wit, «jeg bare …»
«Du må ha meg unnskyldt, Daise,» sa Tam. «Og du Wit. Må Lyset skinne på dere begge.» Han hyppet på Bela og styrte henne rundt den skranglete fyren. Daise konsentrerte seg om Wit, men snart ville hun komme på hvem ektemannen hadde snakket med.
De pleide ikke å takke ja når de ble invitert inn til en matbit og noe varmt å drikke. Når husfruene i Emondsmark fikk se Tam, var de over ham som hunder etter en hare. Det var ikke én av dem som ikke visste om akkurat den rette kona til en enkemann med en velholdt gård, selv om den lå i Vestskog.
Rand skrittet av gårde like raskt som Tam, kanskje enda raskere. Noen ganger, når Tam ikke var med, ble han trengt opp i et hjørne, og da slapp han ikke unna uten å ty til uhøfligheter. Geleidet ned på en krakk ved siden av ildstedet på kjøkkenet ble han matet med terter og honningkaker og fylte paier. Og alltid ble han målt og veid av husfruens blikk, like effektivt som på noen kjøpmannsvekt, mens hun fortalte at det han nå spiste, ikke på langt nær smakte så godt som maten til hennes søster, som var enke, eller maten til hennes nest eldste kusine. Det var sikkert og visst at Tam ikke ble yngre med årene, ville hun si. Det var flott at han hadde elsket sin kone så høyt –det lovet godt for den neste kvinnen i hans liv – men nå hadde han sørget lenge nok. Tam trengte en god kvinne. Det var bare en av livets sannheter, ville hun si, eller noe lignende, at en mann ikke kunne greie seg uten en kone til å ta vare på ham og holde ham unna vanskeligheter. Verst av alle var de som gjorde en tankefull pause når de kom til dette punktet, og spurte med utstudert likegyldighet om nøyaktig hvor gammel han var nå.