Rand hadde en god porsjon stahet i seg, som de fleste i Tvillingelvene. Tilreisende mente de kunne undervise esler og lære opp steiner. Husfruene var for det meste flotte og godhjertede kvinner, men han mislikte å bli presset inn i noe, og de fikk ham til å føle seg som om han ble pirket borti med kjepper. Så han hastet bortover, og håpet Tam ville sette fart i Bela.
Snart munnet veien ut i Grønnsletten, en åpen plass midt i landsbyen. Som regel var den dekket av tykt gress, men denne våren hadde Grønnsletten bare noe få frodige flekker blant vissent gulbrunt gress og svart jord. Et halvt snes gjess vraltet rundt mens de kulerunde øynene stirret i bakken, men de fant ikke noe verdt å hakke i seg. En melkeku sto tjoret på en av de få grønne flekkene.
Mot vestsiden av Grønnsletten fosset selve Vinkilden frem fra undersiden av et lavt steinutspring. Vannet strømmet hardt nok til å slå en mann over ende, og det smakte enda søtere enn navnet tilsa. Fra kilden rant vannet stadig striere østover – med piletrær langs bredden hele veien til mester Thanes mølle, og enda lenger – til det delte seg i bekker som forsvant i den sumpete grunnen under trærne i Vannskog. To lave gangbroer med rekkverk og en bro som var bred nok til kjøredoninger krysset strømmen like ved Grønnsletten. Nordveien kom ned fra ferjeleiet ved Taren og Vakthøyden, Vognbroen markerte hvor den skiftet navn og ble til Gamleveien som førte til Devens Ritt. Tilreisende kunne le av at veien hadde ett navn mot nord og et annet mot sør, men slik hadde det alltid vært så vidt noen i Emondsmark visste, og det var det. Det var grunn god nok for folket ved Tvillingelvene.
På den andre siden av broene ble bålene stablet opp til Bel Tine, tre omhyggelig konstruerte stabler med tømmer, nesten like høye som hus. De måtte være på ryddet jord, selvfølgelig, ikke på Grønnsletten, om det var aldri så lite gress der. Den delen av feiringen som ikke skulle finne sted rundt bålene, skulle foregå på Grønnsletten.
Nær Vinkilden nynnet et snes eldre kvinner mens de reiste Vårstangen. Et kvistet grantre med rett, slank stamme reiste seg ti fot opp fra hullet de hadde gravd. Noen ungjenter som ikke var gamle nok til å flette håret, satt med beina i kors og så misunnelig på. Av og til nynnet de med på noen strofer av de eldre kvinnenes sang.
Tam hyppet på Bela som for å få henne til å raske på, men hun overhørte det. Rand passet nøye på å unngå å se på kvinnene. Neste morgen ville mennene late som om de var forbauset over å se stangen, og ved middagstid ville de ugifte kvinnene danse og tvinne fargerike bånd rundt stammen, mens de ugifte mennene sang. Ingen visste når skikken begynte eller hvorfor – slik hadde det bare alltid vært – men det var en unnskyldning for å synge og danse, og i Tvillingelvene trengte de ikke rare unnskyldningen for det.
Under Bel Tine ville de synge og danse og feste, når de ikke tok seg tid til å løpe om kapp eller tevle om nesten alt mulig. Det ville bli delt ut premier, ikke bare i bueskyting, men også til bestemann med slynge og langstav. Det ville bli rebuser og gåter, tautrekking, løfting og kasting av tunge steiner, premier til beste sanger, beste danser og felespiller, til den raskeste saueklipperen og til beste kjeglespiller og pilkaster.
Bel Tine skulle feires når våren godt og vel var kommet, når de første lammene var født og den første avlingen spirte. Selv om kulden hang igjen, tenkte ingen på å utsette feiringen. Alle trengte å synge og danse litt. På toppen av det hele fortalte ryktene at det var planlagt et kjempestort fyrverkeri på Grønnsletten – hvis bare den første av årets tuskhandlere ankom i tide. Det var ti år siden forrige fyrverkeri, og det snakket man fremdeles om.
Vertshuset Vinkilden lå i den østlige enden av Grønnsletten, rett ved Vognbroen. Første etasje var i elvestein, skjønt noen sa at steinene i den eldre grunnmuren var brutt i fjellene. Den hvitkalkede etasjen over – der Brandelwyn al’Vere, vertshusholder og landsbyens borgermester de siste tyve årene, bodde i den bakre delen sammen med kona og døtrene – stakk ut over første etasje hele veien rundt huset. Røde takstein, det eneste taket i sitt slag i landsbyen, glitret i det svake sollyset, og røyken steg fra tre av vertshusets høye piper, tolv i alt.
På sørsiden av vertshuset, vendt bort fra kilden, lå restene av et mye større fundament i stein, som en gang hadde vært en del av vertshuset – i det minste hevdet folk det. En stor eik vokste i midten av ruinene, med tredve alens omkrets på stammen og mannstykke greiner. Om sommeren dekket Bran al’Vere bord og benker under greiner med skyggefullt løv, og der kunne folk nyte et beger og en sval bris mens de småpratet eller kanskje stilte opp brikkene til et slag steinbrett.
«Her er vi, gutt.» Tam strakte seg etter seletøyet, men hoppen stoppet av seg selv foran vertshuset før han rørte ved læret. «Hun kjenner veien bedre enn meg,» klukklo han.
Da knirkingen fra kjerreakselen stilnet, dukket Bran al’Vere opp i døren. Som vanlig beveget han seg mye lettere enn man ville ha trodd om en mann med et slikt omfang, nesten det dobbelte av noen annen landsbyboer. Det runde ansiktet med den sparsomme grå panneluggen sprakk opp i et smil. Vertshusholderen gikk i skjorteermene til tross for kulden og hadde et kritthvitt forkle om livet. En sølvmedaljong formet som en skålvekt hang på brystet.
Medaljongen var et symbol på borgermesterens stilling, sammen med skålvekten i naturlig størrelse som ble brukt til å veie myntene til handelsmenn fra Baerlon som kom for å kjøpe ull og tobakk. Bran gikk bare med medaljongen når han hadde med handelsmenn å gjøre og under festivaler, gjestebud og giftermål. Han hadde tatt den på seg en dag for tidlig, men denne natten var Vinternatt, natten før Bel Tine, da alle ville besøke hverandre hele natten igjennom mens de utvekslet små gaver og fikk en matbit og en liten tår i hvert hus. Etter denne vinteren, tenkte Rand, synes han vel at Vinternatt er god nok unnskyldning til ikke å vente helt til i morgen.
«Tam,» buldret borgermesteren mens han hastet mot dem. «Må Lyset skinne på meg, det var godt endelig å se deg igjen. Og du, Rand. Hvordan har du det, gutten min?»
«Bare bra, mester al’Vere,» svarte Rand. «Og du, mester?» Men Bran hadde allerede vendt seg mot Tam igjen.
«Jeg hadde nesten begynt å tro at du ikke ville levere brandy til meg i år. Du har aldri drøyd så lenge før.»
«Jeg har liten lyst til å forlate gården i disse tider, Bran,» sa Tam. «Ikke med ulvene slik de er. Og været.»
Bran buldret: «Jeg skulle ønske noen ville snakke om noe annet enn været. Alle klager, og folk som burde vite bedre, venter at jeg skal ordne det. Jeg har nettopp brukt en halv time på å forklare madam al’Donel at jeg ikke kan gjøre noe med storkene. Og hva i all verden ventet hun jeg skulle gjøre … ?» Han ristet på hodet.
«Det varsler ille,» sa en skurrende stemme, «når ingen storker hekker på takene under Bel Tine.» Cenn Buie, knudret og mørk som en gammel rot, trasket opp til Tam og Bran og lente seg til en stav som var like lang og knudrete som han selv. Han forsøkte å sikte på begge to med et kulerundt øye. «Det er verre ting i vente, merk mine ord.»