— Hva nå? sa jeg.
— Vi får se, sa Proffen. — Ikke noe spionering ihvertfall. La meg ta meg av åpninga.
Han gikk resolutt fram til ringeklokka og pressa inn knappen. Vi kunne høre en skarp ringetone innefra huset, men det var ikke en kjeft å se. Vi venta. Ringte igjen, og venta. Så kom plytselig en skikkelse småløpende nedover korridoren. Han kunne være midt i tjueåra, og var kledd i dongeribukse og strikkejakke. Langt hår, som ikke var på langt nær så langt som fatterns, og et skjegg som var nokså glissent.
Han reiv opp døra. — Ja?
— Hei! sa Proffen. — Vi kommer for å besøke Filla. Gunnar altså.
Geniale Proffen. Det var selvsagt en super løgn å late som at vi ikke hadde peiling på hva som hadde foregått. På den måten kunne vi kanskje få en ny versjon av det hele, finne nye innfallsvinkler.
Den langhåra kisen, jeg gjetta på at han var sivilarbeider, granska oss i flere sekunder. Så trakk han litt oppgitt på skuldrene og sukka.
— Kom inn! Kompiser av Filla, hva?
— Stemmer, sa jeg.
Vi gikk inn.
— Og dere har ikke hørt om hva har foregått her?
— Har det skjedd noe? sa Proffen, med et uskyldig blikk. — Med Filla?
— Det kommer til å skje noe med Filla når purken får tak i ham, sa typen. Og så kom hele regla om det ødelagte kjøkkenet, akkurat som vi hadde lest i avisa.
Vi lot som om vi var helt lamslåtte.
Sivilarbeideren klødde seg i hue samtidig som han rista ktaftig på det. — Jævlige greier! Skjønner ikke hvorfor det sprakk for dem. Faen også, jeg likte både Stein og Filla godt, men etter dette her må det jo bli oppvask, ikke sant. Går jo ikke anå oppføre seg som bulldosere heller!
— Nei, ikke på kjøkkenet iallfall, sa Proffen og gliste.
— Jeg tror kanskje bestyreren vil ha en prat med dere, fortsatte typen. — Jeg mener, vi vet liksom så lite om Filla. Bortsett fra den jævlige histirien om mora da, selvfølgelig. Jeg heter forresten Petter. Gidder dere?
— Klart det, sa jeg. Jeg hadde bestemt mef for å like Petter. Og forresten var jeg innstilt påå gå med på det aller meste bare jeg kunne få en titt på dette huset fra innsida.
Korridoren endte i ei dobbelt klappdør, og bak den lå et sirkelrundt rom med noen stoler og to små bord. På borda lå etpar aviser og noen tegneseriehefter. Dette rommet var også malt i den samme blåfargen som ute i korridoren, og fire grønne dører førte inn mot tilstøtende rom. På ei av de dørene var det skrudd fast et emalert skilt. BESTYRER sto det på det skiltet.
— Sett dere så lenge, så skal jeg se om han er ledig! Petter banka kort på døra, og forsvant inn på kontoret uten å vente på svar. Proffen og jeg satte oss.
Etter noen minutter gikk døra opp, og Petter kom ut. Etter ham fulgte en type som rygga mot oss, han snakka med en eller annen som tydeligvis befant seg der inne.
— Ja, men da får du det så bra så lenge, Terje, og så sees vi til uka, ikke sant? Han snudde seg mot oss, og vinka lystigbak seg med handa da han gikk. Oss ga han et nikk og et smil, og vi nikka tilbake. Han virka ok. Slutten av førtiåra, tenker jeg. Mørk blå frakk, strøkentutseende. Svakt grånrnde hår som var gredd bakover, og to grå øyne som var ramma inn av et par moderne briller. Petter fikk et kameratslig klapp på skuldra, og så slo døra bak den fremmede. Lyden av spenstige skritt fra korridoren.
Kontoret til bestyreren så omtrenet ut som jeg hadde venta meg. Mapper og permer pent ordna i hyllene. Et ryddig skrivebord med et stort krystallaskebeger som så ut som om det aldri hadde tatt imot en sneip. Bak skrivebordet satt en diger mann og smilte til oss. Han virka hyggelig, for å si det kort. Som en diger teddybjørn. Grått hår og busketebakkenbarter. Han hadde på seg en dress som ihvertfall poå ermene var altfor kort.
— Hei, kom inn gutter! Han reiste seg, og ble med ett veldig diger! Proffen og jeg tok imot handa hans etter tur, den var svær som en spade, og trykket kunne tyde på at han hadde jobba en god del med andre ting enn permer og papir i sitt liv.
— Terje Skånseth, buldra han. Sett dere.
Vi sa hva vi het, og satte oss.
— Petter har fortalt at dere er venner av Filla?
— Det stemmer, sa Proffen. — Vi viste ikke noe om dette her.
— Nei, det er en sørgelig sak. Men som dere sikkert skjønner, så er det ikke mulig for oss bare å dysse ned dette. Når skadene kommer opp i hundre tusen og mer, og budsjettet er stramtnok fra før, da…
— Klart vi skjønner det, sa jeg. — Men hvorfor i allverden har Filla og denne kompisen hans finni på noe så sprøtt?
Skånseth klødde seg på det ene kinnet, og jeg ble oppmerksom på et stort plaster som var klistra rett under øret. — Hvis jeg bare visste det! Hvis jeg bare kunne forstå det! Sannsynligvis kunne vi ha prata om problemet. Men når det bare smeller…
— Når skjedde det egentlig? ville Proffen vite.
— For tre dager siden. På ettermiddagen. Jeg var alene her, for Petter og den andre sivilarbeideren som hadde vakt var i byen med tre av gutta for å kjøpe klær. Jeg hørte et forferdelig brak fra kjøkkenet i annen etasje, og løp opp. Men døra var låst fra innsida, og spetakkelet bare fortsatte, Ikke stort jeg kunne gjøre med det. Jeg er en sterk mann, det ser dere nok, men selv ikke jeg kan sprenge de gamle eikedørenei dette huset.
— Men jøss! sa jeg. — Åssen kom de seg unna?
— Gjennom vinduet. Fra kjøkkenvinduet er det ikke mer enn en meter ned til taket på garasjen, og derfra er det en smal sak å ta seg videre. Jeg tenkte ikke på det da. Ble isteden stående og forsøke å godsnakke med dem, men de var selvsagt over alle haugerfør jeg skjønte hvordan det lå an. Da jeg omsider fikk brutt opp døra… Ja, jeg kan love dere at det var litt av et synsom møtte meg.
— Men da veit man jo ikke om det var Filla og han derre Stein som gjorde det! sa Proffen ivrig. — Når ingen så dem, mener jeg?
Skånseth smilte. — Neida, du har rett i det. Og ingen skal dømmes for noefør tilståelsenligger på bordet. Men det bor tjue gutter her på huset, og alle de andre var på plass klokka elleve da utgangsdøra ble låst. Han snudde ansiktet mot den mørke ruta som snøslapset nå piskaimot med enda større stryke. — Og dere må vel i grunnen innrømmeat det ikke virker særlig fristende å sove ute i derre været?
Det var vi enig i.
— Jeg er bekymrafor dem, fortsatte Skånseth. — Denne saken skal vi nok saktens ordne opp i, selv om den altså måtte havne hos politiet. Men jeg er redd for at noe skal tilstøte dem. Det er derfor jeg gjerne ville ha en prat med dere.
Og så måtte vi besvare en hel masse spørsmål om hvor vi kunne tenke oss at Filla hadde tatt veien. Hvor han pleide å gå, hvor han hadde venne osv.
Vi svarte at såvidt vi visste hadde han ingen andre kompiser enn oss, og at vi ikke hadde peiling på hvor han hadde tatt veien.
— Vel, vel, sa han. — Det var jo forsøket verdt. Han notrrte noe på en lapp, og ga den over til Proffen.
— Her er telefonnummeret hit. Ring oss dersom dere dumper over noe, hva?
— Selvfølgelig! løy Proffen og jeg i kor.
Etter at Petter hadde fulget oss ut, ble vi stående litt på trappa for å venne oss til ”herligheten”. Været var nå blitt helt vanvittig, og jeg tenkte på det bestyreren hadde sagt om at det ikke akkurat virka særlig fristende å sove ute for tida. Ikke at jeg trudde at Filla sov ute, men det kunne ikke være særlig behagelig å overnatte i et eller annet rivningshusheller.